En øvelse i solidaritet

Min veileder nevnte at denne krisen er en øvelse i solidaritet. Jeg er så enig. Kanskje for første gangen siden annen verdenskrig så opplever store deler av verden den samme trusselen. Trusselen denne gangen er usynlig. Vi vet ikke når eller hvor den kommer til oss. Vi kan ikke se den, vi kan ikke beskytte oss mot den.

Vi sitter i samme båt, gamle og unge, fattige og rike, store og små. Vi er sammen om dette her. Noen tok det ikke inn over seg til å begynne med. Noen tenkte at dette her «det står jeg av». Jeg er frisk, rask og nesten udødelig. Jeg skal nok klare meg. Men så har det snudd for mange. Virkelighetens litt tøffe ansikt har åpenbart for de aller fleste av oss at vi er ikke alene i dette her – vi er sammen. Vi kan ikke flykte fra det. Vi kan kun forholde oss til det i fellesskap. Vi er sammen. Vi er sammen alene.

Det er veldig rart, jeg vet det. At ensomhet og fellesskap hører sammen, at situasjonen vi befinner oss er så avgjørende for at vi skal skjønne at vi tilhører et «vi». Ja, det er vi som er rammet. Ja, det er vi som skal løse dette. Det er vi som står sammen.

Merkelig, men sånn er det. I Sverige tok det ikke så lang tid før man begynte å tilby eldre mennesker handlehjelp. Man innså at det fantes mennesker som hadde større problemer med å takle krisen enn man selv hadde. Og så har initiativene flommet inn. Det er gjort den ene etter den andre gode innsatsen i fellesskapets ånd. Det er fantastisk! Vi har all grunn til å være stolte.

Man kunne nesten tro at dette er slutten på liberalismen, den ideologien som sier at individet må komme først, at det er individets egen personlige utvikling som er den viktigste til enhver pris. Ideologien som har ledd frem til en individualistisk forbrukskultur som savner motstykke i historien. Det kan se ut som om denne forbrukskulturen nå står for fall. Det kan se ut som om den utpregede feiringen av «eneren», av «den vellykkede», av den som får aller mest likes på facebook nå er over. Vi får se. Hva vi derimot vet er at dette er en øvelse i solidaritet. Vi står sammen om dette.

Forsøkene på å overbrygge de kløftene som ulike former for karanetene er ufattelig kreative. Vi vil samhandle, vi vil vise at vi bryr oss, vi vil vise solidaritet med helsearbeidere, med vaskehjelpere, med busssjåfører og med kassadamen. Vi synes at de gjør en god jobb for å holde hjulene i gang. Det er litt spesielt at det er mange lavinntektsyrker som har kommet i fokus i denne krisen. Men de trenger oppmerksomheten, de trenger å vite at vi bryr oss om dem.

Egokulturen står for fall, ja jeg mener det, men er selvfølgelig ikke sikker. Vi gikk ut av krisen fra 22. juli som en samlet nasjon hvor solidaritetsfølelsen var til å føle på. Det var vakkert. Rosene farget Norge i kjærlighetens farge. Nå har vi anledningen igjen. Vi kan legge noe av personlig gevinst bak oss, vi kan bli oppmerksomme på at fellesskapet tross alt er viktigere enn individet. Vi kan forstå at vi alle hører sammen. For det gjør vi jo tross alt.

Ta vare på hverandre.