Behov for kontroll

Når vi føler oss sårbare så har vi et behov for kontroll. Det er ikke så rart egentlig. Selvbevarelses instinktet slår inn, «hvordan kan jeg beskytte meg og familien». Det er et dypt liggende instinkt som går på deg at jeg skal berge livet, og i tillegg så skal jeg berge livet på de som står meg nær. Slik har det vært i alle tider. Første tegnet på det her i Norge, som i mange andre land, var hamstringen. «Vi må sikre oss nok mat». Huleboerne våkner opp og skal sikre seg at vi står oss igjennom dårlige tider. 

Det spiller ingen rolle hvor mange ganger statsministeren dukker opp på nasjonal tv og preker det motsatte, instinktet er satt i gang. Rasjonalitet fungerer ikke på et slikt instinkt, jeg vet jo at jeg ikke trenger 10 spagettipakker, men «what the fuck», jeg tar det allikevel!

Instinktet er nå en ting men det finnes også en stor porsjon av rasjonelt behov av kontroll. I Norge viste seg dette på en markant måte i forbindelse med hytteeiere. Man fikk plutselig ikke lov til å være på hytta lenger! Lokale myndigheter ønsket å sette foten ned. De ønsket kontroll over hva som skjedde i kommunen sin. Egentlig er jo ikke dette så vanskelig å skjønne. Vi er alle gitt en viss form for myndighet til å passe på ting, mennesker, organisasjon og firma. Når krisen rammer så ønsker man å skape trygghet og oversikt over den sfæren vi/jeg kan bestemme over. Det er logisk og rasjonelt at ordførere i små kommuner ønsket å beholde råderetten over helseberedskapen i sin kommune. Vi skjønner det jo egentlig.

Men dessverre, instinktet om å beskytte seg og sitt slo til igjen. Kommentarfeltene ble fylt av stygge kommentarer. «Hvorfor skal ikke jeg?», «hvorfor skal ikke vi?». Ordvekslingen og kommentarene ble stygge. Dessverre viste det seg at mange ikke klarte å se lenger enn sitt eget beskyttelses instinkt og brukte gloser som ikke passer seg i en krise. Vi er alle sårbare. Vi ønsker alle å overleve, og vi ønsker alle å ha det bra. Det finnes ingen grunn til å benytte seg av nordnorske gloser i en situasjon hvor vi alle er sårbare –det bør man holde seg for god for. Man får jo håpe at denne krisen røyker ut noen av de verste nettrollene som finnes rundt i kring. Det finnes et behov for en respektfull kommunikasjon. Det finnes et behov for å opprettholde verdighet. Det finnes et behov for å bli behandlet som et menneske av kjøtt og blod, hjerte og sinn, som fortjener en høflig tone.

Kontroll er en naturlig del av en krise.

Myndighetene utøver kontroll overfor sine innbyggere for å skape trygghet og for å få en oversikt over situasjonen. Sykehusene lager egne retningslinjer og regler(som er kontroll) for å vite hvordan de skal behandle krisen på best mulige måte. Sikkerhet og kontroll henger tett sammen. Justisministeren gikk ut i forhold til regjeringen og ønsket mer politi. Dette høres kanskje litt merkelig ut siden ingen mennesker lenger befinner seg på gatene og kriminaliteten er på vei ned. Men det gir utrykk for et ønske om mer kontroll (hvor lurt det er vet jeg ikke).

Regjeringen gikk også ut og ønsket utvidet myndighet i forbindelse med krisen. De ønsket en fullmakt til å fatte nye lover. Til å begynne med skulle den fullmakten strekke seg i laaaang tid men så våknet opposisjonen. Vi kan ikke gi fra oss all form for kontroll. Vi kan ikke gi over all makt til regjeringen, og fullmakten ble dermed også begrenset i tid.

Det er selvfølgelig viktig å ha kontroll, å ha oversikt, å ha sikkerhet ved slike anledninger. Men det er selvfølgelig alltid et spørsmål om hvem som skal ha denne kontrollen og hvor stor myndighet de skal ha i utøvelsen av sikkerhet.

Mange land har valgt andre strategier enn Norge. Mange land har valgt mer restriktive metoder. Behovet av kontroll øker selvfølgelig når koronakrisen blir mer og mer omfattende. Når mennesker dør i hopetall så er det behov for kontroll.

Myndigheter i alle land har også en plikt å formidle hvorfor de velger de skritt som de gjør overfor sine innbyggere. Dette for å skape trygghet for oss som skal følge retningslinjene, men også for at vi skal kunne tenke over hvordan disse nye sikkerhetstiltakene oppleves.

Vi lever heldigvis i et land hvor medbestemmelse, påvirkning og nærhet til valgte politikere ikke er så vanskelig. Men i for eksempel i Kina har dette vært et stort problem. Bloggere har her snakket om «overgrepene» fra statens side. Om hvordan mennesker har fått munnkurv. Om hvordan opposisjonelle stemmer er blitt stanset. Dette er en vesentlig konsekvens av kontroll. Jeg mener ikke at kritiske stemmer har problemer med å bli hørt her i landet. Men jeg mener at det er lurt å være på vakt i forhold til hva som oppleves som «greit» i forhold til sikkerhetstiltak. Når går et tiltaket over fra å inngi trygghet, begrense smittespredning mm, over til å bare være dumt, byråkratisk, lite hensiktsmessig i forhold til korona. 

Det er viktig å føle på hva kontroll gjør med oss, og hvor mye av den som vi tåler.