Håpets tid

 Advent betyr forventning. Å se frem imot det som skal komme. Å glede seg til at noe fint skal skje, som for eksempel at Jesusbarnet blir født 24 desember. Eller at Kristus i oss blir født påny hver jul.

Nå har det jo seg slik at mange ikke akkurat ser lyset i tunnelen. Det ser litt mørkt ut både her og der hvis man ser på smittesituasjonen for Covid-19. Jeg vil heller ikke male opp en eventuell vaksine som svaret på være bønner. Det kan hende at verden og virkeligheten blir annerledes når folk begynner å vaksinere seg. Og ja, jag tror faktisk det. Å andre siden er det ikke helt sikkert at vi får virussituasjonen og smittesituasjonen under kontroll. Det er dog viktig å håpe. Håpet får på en måte altfor lite betydning i den situasjonen vi befinner oss i.

Håpet er troen på at det skal gå bra. Det er en slags indre forvissning om at det kommer til å løse seg. Et svar kommer til å dukke opp. Mitt hjerte eller min intuisjon kommer til å finne på noe som gjør at det går bra for meg.

Er det en ting vi er sikre på i dag er det at ingen vet. Jo, jeg vet at noen har utviklet en vaksine som benytter seg av DNA for å skape et protein i kroppen vår, og at dette protein skal gjøre oss immune mot viruset. Jeg vet at andre har benyttet seg av RNA for å få den samme effekten av en slags immunitet. Det ingen dog vet er hvor lenge denne immunitet holder i seg. I tillegg er det så mange ting om Covid-19 og alle eventuelle mutasjoner vi ikke vet noe om. Så er det greit å ikke vite? Det ser ikke slik ut. Mange vil så gjerne at «svaret» skal finnes der, lett tilgjengelig. At vaksinen skal gjøre at problemene våre forsvinner. Vi kan håpe at de har rett. Men jeg, som tross alt har levd noen år, er ikke lenger skråsikker. Jeg forestiller meg at ting kanskje ikke blir helt som de har tenkt seg. Og i denne kalkyle hvor ingen gitte framtidsscenarier står frem som mer trolig enn den andre – forholder jeg meg til håpet. Akkurat fordi at jeg «tror» at løsningen kommer til å åpenbare seg en dag. Men ikke fordi at jeg «vet» at den kommer til å gjøre det.

Jeg synes det er blitt gitt altfor liten plass til denne undringen i forhold til pandemien vi alle opplever. Munnbind kan være bra. Avstand kan være bra. Viruset kan mutere. Det er skråsikkerheten som gjør meg usikker. Hvorfor mener Helsemyndigheten så sikkert at en ting er riktig. Jo, jeg vet at de har moderert seg i forhold til mange ting, samtidig er det vel slik at vi vil at de skal komme frem med en «løsning».

Hvis man har prøvd å sette seg inn i hvordan T-celler og eventuelle protein fungerer i forhold til virus innser man straks at her finnes det ingen «klare» grenser for hva som er lurt eller ikke lurt. Immunologi er en vanskelig vitenskap. Jeg savner litt mer undring i forhold til det som kan være bra for oss. Vi har hørt at vitamin C og vitamin D kan være bra for oss i forhold til å styrke et immunsystem som kan motstå Covid-19. Denne undringen savner jeg litt i forhold til det å forholde seg til en pandemi.

Å være forberedt

Framtidsscenarier tenker ut hvordan det kan gå i fremtiden. Hvis man har nok forskjellige forestillinger om hvordan det kommer til å gå så kan man være forberedt på det som skal komme. Det har vist seg at ingen land var forberedt. Framtidsscenariene vi hadde spekulert i omfattet ikke det vi opplever akkurat nå.

Man kaller gjerne den motstandskraft som et samfunn, en kultur, eller et menneske, har for resilience. Resilience eller motstandskraft innebærer å kunne å stå imot alle forandringer som kan komme. Det er sikkert mange av oss som har innsett at vi ikke har nok resilience, eller motstandskraft, til å takle alt det som denne pandemien innebærer. Samtidig lærer vi. Vi innser at det er lurt å vaske hender, lurt å holde avstand, og kanskje også å ta på munnbind. Vi lærer oss at smittetallene ikke kommer til å minske med det første. Vi lærer oss å forholde oss til alt sammen. Kanskje vi også lærer oss å ta alt sammen på en litt bedre måte. Jeg vet ikke, men jeg håper det. Å kalle 2020 for det verste året noensinne er kanskje ikke en lur ting. Hvis man velger å befinne seg i en offerrolle så finner man som oftest ikke løsninger. Håpet er vår venn, og det kan være lurt å stole litt på denne vennen i denne tid.

Gjennom å dele våre gode løsninger på hvordan vi forholder oss til alt dette så kan det fødes en strime av håp. Hvis vi klarer å holde på håpet bygger vi også opp en slags motstandskraft. Det finnes ingen gitte sannheter i situasjonen vi befinner oss i akkurat nå. Men sammen bidrar vi til å finne svar. Sammen med et ønske, og et håp, så kommer det et svar som kanskje hjelper oss å leve nye og bedre liv.