I dag er det solidaritetens dag. Det vil si vi pleier å kalle den for arbeidernes dag men hensikten med dagen er at alle som arbeider opplever en solidaritet med hverandre. Det er en fin tanke. En tanke og en følelse som skal lede til fellesskap.
Vi er mange som har feiret denne dagen i gode venners lag, med paroler, med sang og med politisk patos. I år er denne dagen annerledes. Vi kan ikke møtes på gater og torg. Vi er nødt til å markere dagen hjemme, eller eventuelt på et eller annet virtuelt arrangement. Det hele er veldig annerledes. Ikke mange arbeidere hadde trudd at denne dagen noen gang skulle komme.
Samtidig er det slik at behovet for solidaritet er større enn noensinne. Ja vi trenger akkurat den solidariteten i denne tid. Innsikten om at vi står sammen om dette. I mange land har fagforeningene blitt færre og fått svekket makt og innflytelse. I Norden har de fortsatt stor gjennomslagskraft. De er en del av det viktige samfunnsmaskineriet.
Solidaritetssamfunnet kommer til å bli meget viktig å bygge opp etter koronakrisen. Nå befinner vi oss i en situasjon hvor alle vil ha. Alle mener at de er ufordelaktig lidende. De ber om større og større «redningspakker» for at akkurat deres profesjon skal ha det greit. Det er en absurd situasjon. Og jeg er uenig med regjeringen som velger å gi ut så store «redningspakker» og støtteordninger på et så tidlig stadium. Solidariteten hadde trengt å komme på plass først, før man begynner å høre på stemmene «meg», «meg» og «meg».
Dessverre er det slik at frykt leder til overlevelsesmodus og til at mange ikke ser lenger enn sin egen nese. Sånn er det nå. Allikevel er det slik at vi trenger å tenke over samfunnet etterpå, samfunnet som vi blir nødt til å skape sammen. Vi kan ikke tilfredsstille alle som synes at det er vanskelig her og nå. Vi er nødt til å ta på oss større briller. Solidariteten er kommet for å bli. Og den er det som kommer til å gjøre at vi kan oppleve at vi bor i en trygg nasjon når koronakrisen er over.
