Polarisering i forhold til vaksine

Det er begynt å utvikle seg en polarisering i forhold til hvorvidt man skal ta vaksine eller ikke. Dette synes jeg er veldig uheldig. Og det er min oppgave å fortelle at en slik polarisering ikke trenger å være der.

Mange forestiller seg at det er greit å ta vaksine for at det kan beskytte meg mot sykdommen eller imot viruset Covid-19. Det er helt i orden å ha en slik forstilling. Forskning og studier har også vist at vaksine kan gjøre at man klarer å utvikle et protein i egen kropp som gjør at man ikke blir påvirket av Covid-19 viruset. Dessverre har det seg slik at vi ikke vet hvorvidt disse antikroppene er nok for å ikke bli syk. Vi er heller ikke sikre på hvorvidt de ulike mutasjonene blir påvirket av det protein som kroppen utvikler. Men forskere antar at den kan det. Selvfølgelig skal denne antagelsen ligge til grunn til at man velger å ta vaksinen.

Til å begynne med tenkte jeg personlig at det er veldig positivt at folk tar vaksinen for å få en opplevelse av å være trygg. Vi vet alle at tro har veldig mye å si. Placebo-effekten kan fungere på veldig mange ulike måter. Hvorvidt den klarer å produsere det proteinet som trengs for å ikke bli påvirket av Covid-19 viruset vet jeg dog ikke. Tror ikke at noen slike studier er blitt utført.

Behovet for en psykologisk trygghet er veldig sterk. Mange av oss er gått lei. Det er utrolig slitsomt å bare vente på at ting skal bli bedre. Mange av oss hadde også håpet og trudd at vitenskapen, myndighetene eller andre kunne vise til at nå er pandemien på vei til å trekke seg tilbake. Enten pga vaksinering, eller pga at man klarer å isolere de ulike mutasjons variantene. Det ser ikke ut til at dette slår til foreløpig. Så ja, selvfølgelig trenger vi en psykologisk lettelse. Og det er veldig enkelt å tro at denne lettelsen er, «jeg er vaksinert».

Jeg tenker ikke å diskutere vaksinepass her, men synes det er viktig å poengtere at «jeg er vaksinert», ikke er noen garanti for at jeg ikke blir smittet med korona. Vaksine er en beskyttelse mot korona, men det er ikke den eneste beskyttelsen. Håndvask, munnbind og sosial avstand er også en form for beskyttelse.

Andre mener at de har nok beskyttelse i seg selv. De mener at de har et godt nok immunforsvar som gjør at sykdommen forhåpentligvis ikke kommer til å ramme dem. Andre igjen tenker at det å styrke eget immunforsvar gjennom fysisk aktivitet, vitaminer og mineraler, samt en god kjennskap til egen kropp er veien å gå. Også her vet vi ikke hvorvidt placebo spiller inn og virkelig gjør kroppen motstandskraftig til å stå imot en virusinvasjon.

 Kunnskapen vår er rett og slett ikke god nok. I en slik situasjon er det uheldig å begynne å danne seg meninger som kan ligne en form for tro. Det vil si «jeg tror at vaksinen vil gjøre at jeg ikke blir smittet». Eller «mitt inntak av vitamin D og zink gjør at jeg ikke blir smittet». Man kan gjerne ha slike forestillinger for seg selv i sitt eget liv. Det som er problematisk er når disse forestillingene blir vist frem som at «slik er det». Det er trosforestillinger, ikke noe annet. Det er legitime meninger man kan ha, men som egentlig ingen annen trenger å følge.

Hvorfor skulle andre være nødt til å følge de meningene jeg har gjort opp for meg selv hvis det ikke finnes noen bevis for at det ene eller det andre virker?

Polarisering er det siste vi trenger i den situasjonen vi befinner oss i. Hvis man har levd en stund vet man gjerne at man mange ganger i livet kunne ha valgt enten den ene aller den andre løsningen. Begge deler hadde fungert fint i det lange løp. Man får rett og slett en viss ydmykhet overfor at mennesker velger å ta ulike valg. Man gir individer rett til å fatte egne valg ut fra egne forutsetninger. Jeg håper og tror at den polarisering vi ser tendenser til i dag kommer til å avta. Ikke fordi at vi trenger demokratiske spilleregler hvor alle skal ha mulighet til å fatte egne valg. Det er jo en legitim grunn. Men det som bekymrer meg mer er at krisen som vi opplever krever sitt. Vi trenger ikke at naboer skal ha sympati og antipati i forhold til de som bor nærmest.

I Norge har vi allerede opplevd spenninger i forhold til by og land. Frykt gjør dette med folk. Det gjør at man gjerne vil finne «den rette måten å opptre på». Tidsperioden vi er inne i krever mye av oss. Den krever at vi er kloke. Den krever at vi er menneskelige. Og den krever at vi anerkjenner at det ikke er enkelt for noen av oss.