Seperasjon, hva er det?

 Jeg har akkurat hørt på Neale Donald Walsh, forfatteren av «Samtaler med Gud». Han blir ofte spurt hva verdens største problem er. Etter å ha tenkt litt over spørsmålet kom han frem til det er «alienation», fremmedgjøring. Dessverre er jeg nødt til å si meg enig med ham. Fremmedgjøring er det største problemet vi opplever akkurat nå.

Fremmedgjøring handler jo i stort sett om å ikke høre til, om å ha ikke ha en forankring. Fremmedgjøring er et stygt ord, det handler om utenforskap.

Alienering, fremmedgjøring, utenforskap. Ulike ord på den samme opplevelsen. En opplevelse som dreier seg om å ikke høre til.

Det er tøft å høre på alle historiene om mennesker som ikke hører til. Som opplever at de er separerte fra «de andre». Det er trolig mye vanligere enn hva vi tror. Det er mange som føler seg ensomme, utenfor, uten en sterk følelse av tilhørighet.

Med andre ord, det som Neale Donald Walsh kaller for verdens største problem har en relevans for oss alle.

Neale Donald peker på ansvaret hos de styrende makter, hos politikere og hos religionene. Han mener at de har skapt en separasjon mellom en viss type gruppering og en annen.

Jeg er delvis enig i hans forklaring, men ikke helt. Privilegerte grupper har nok en tendens til å lage litt eksklusive regler som gjelder for sine medlemmer. Dette kan føre til et skille mellom dem og «de andre». Det skjer selvfølgelig, samt at de som tilhører gruppen får visse fordeler.

Jeg er med på dette resonnementet. Å andre siden finnes det nå mere en trend. En trend jeg har valgt å kalle for «fragmentering». Fragmenteringer dreier seg om at det har vokser frem mange subgrupperinger. Det finnes en gruppe som har med frimerkesamling og gjøre. Så oppstår det en ny gruppe som har med norske frimerker å gjøre. Så oppstår det en ny gruppe som har med norske fugler å gjøre. Og så videre, og så videre. Det blir mindre og mindre bestanddeler, men også fler og flere særinteresser. Det som tidligere var interessen for frimerker har blitt til mer og mer spesialiserte grupper.

Problemet med alle former av grupperinger er at det også oppstår en følelse av «vi og dem». Gruppen er noe annet enn de andre. Det å lage en gruppe innebærer rett og slett at man lager en liten usynlig grense mot resten av verden. For de fleste av oss er dette greit og noe vi kan håndtere. Men så kan også disse grensene bli mer tydelige. Og det kan kreves at man oppfører seg på spesielle måter, og da blir følelsen av seperasjon sterkere.

Samfunnet er blitt mer og mer fragmentert, og delt opp i alt flere grupper. Neale Donald mener at dette er med på å skape fremmedgjøring, utenforskap. 

Dessverre har han nok rett. Det å ikke høre til et sted gjør gjerne at man føler seg utenfor. Det kan være vanskelig å passe inn. Følelsen av «å ikke høre til» er tøff. Den kan lede til dårlige følelser. Følelser som dreier seg om å ikke være god nok, ikke være flink nok.

Alle trenger en tilhørighet, en gruppe, eller en gruppetilhørighet. Vi snakker ikke så mye om dette. Men hvis man har vært med i en dynamisk organisasjon som tar en imot. Som gir en utfordringer og som er vennlig mot en, så skaper dette en god følelse. Man opplever at man er «sammen» med noen. Man er ikke alene lenger. Gruppen er med på å gi livet mening og verdi.

Mange av oss har et kritisk blikk. Det er ikke så lett å ha tillit til gruppen. Vi er selektive. Er vare på hva slags gruppe vi tilhører. Ser etter mangler og feil ved den organisasjonen vi tilhører. Og hvis det skurrer, hvis det viser seg at her finnes det «feil». Ja da melder vi oss ut. Vi opplever ikke at tilliten er der lenger. Føler ikke at denne gruppen er noe for meg lenger.

Det å melde seg ut krever mot. Det krever at man tar et aktivt valg. Et valg som innebærer at man fjerner seg fra den gruppen man tilhører. Et slikt brudd kan oppleves som vanskelig. Også for de som har tatt et aktivt valg om å gå ut. Det er tøft fordi det dreier seg om hva vi identifiserer oss med. Hva vi synes at vi tilhører.

Følelsen av seperasjon er tøff. Den skaper ubehag. Er den reell? Ja den er jo reell i forhold til at båndet vi hadde til en viss gruppe mennesker minsker. Og dette kan oppleves sårt og vanskelig.

Men er vi adskilt – separert? Egentlig ikke. Vi har kanskje ikke et formelt bånd som binder oss sammen. Å andre siden har mennesker alltid mulighet til å skape relasjoner med andre mennesker. Det trenger ikke å være reelle rammer eller grenser rundt disse relasjonene. Vi velger selv hvem vi ønsker å tilbringe tid sammen med, eller ta en kopp kaffe sammen med. Vi kan velge å opprette vennskap og relasjoner med mennesker fra andre grupper, annen tro, annen politisk retning. Vi er alle i samme båt. Vi er sammen på denne kloden.

Menneskeskapte grupperinger er akkurat det; menneskeskapte grupperinger. Til sjel og hjerte hører vi sammen. På planeten Jorden hører vi sammen. Som Homo Sapiens hører vi sammen. <3

We wont get fooled again - ikke bli lurt

 «We wont get fooled again» av the Who, er en sang jeg har hørt mye på opp igjennom livet. Innimellom har jeg satt den på og synget sterkt med i referenget, we wont get fooled again. Denne gangen lar vi oss ikke lure.

Personlig har dette for meg dreid seg om at i dette livet skal jeg ikke la meg lure. Det har med andre ord dreid seg om en slags reinkarnasjons innrømmelse. Ja, jeg tror at jeg har levd flere liv på denne planeten. Ja, jeg tror at jeg er blitt «lurt» i mange av disse livene.

Dette med tidligere liv og tro på reinkarnasjon har dog ikke så mye med hensikten bak denne artikkelen. Det handler mer om innrømmelsen av at jeg ikke vil la meg lure!

Denne tanken har vært med meg sterkt helt siden jeg hørte sangen første gang når jeg var 16-17 år gammel. «Skal jammen ikke bli lurt denne gangen», er blitt et slags mantra. På tross av at dette høres ut som et ganske corny og rart mantra så har det hjulpet meg en hel del, og jeg skal prøve å beskrive hvorfor.

Jeg vil med andre ord ikke blir lurt. Dette har ledd til at jeg gjennomskuer ting. Det vil si jeg er meget årvåken overfor folks uttalelser. Legger ned litt ekstra med energi på å finne ut av hvorvidt det er hold i det et menneske sier. Ja, på en eller annen måte kan man kanskje si at jeg har utviklet en sannhetsbarometer. En slags intuisjon på hva som er sant og hva som er falskt.

Jeg tror at mange mennesker velger å utvikle en slik barometer, og at mange gjør det av forskjellige grunner. Det kan være at de er blitt lyvet til som barn. Kanskje er de blitt skikkelig lurt og så bestemmer seg for at det skal de ikke bli noe mer. Det kan hende at de har hatt en meget utsatt situasjon som barn. En situasjon som har gjort at de har vært nødt til å slå på intuisjonen hver gang en voksenperson snakket. Det kan være mange forskjellige grunner til hvorfor man utvikler en slik kompass, og det er heller ikke så viktig med hvorfor man har gjort det. Men da det vel er utviklet så er det en veldig fin ting å ha.

For meg har det i mangt og mye dreid seg om å gjennomskue besnærende argumenter. Jeg pleier å kalle dette for støvsugerargumenter. Det vil si når et menneske virkelig vil prøve å selge deg et produkt. Når argumentasjonen er så sterk at du virkelig «tror» at du må ha dette produktet.

Det hele dreier seg ofte av en blanding av rasjonalitet og følelser. Det høres så innmari lurt ut å investere i dette produktet. Og ut fra hva denne personen formidler så kommer det også til å være meget følelsesmessig oppløftende. Ja, det er nesten ingen grenser for hva slags følelser dette produktet kan lede frem til!

Vi blir med andre ord lurt. «Støvsugerargumentasjonen» fanger oss. Vi velger å gå for argumentasjonen og kjøper produktet. Nei, det vil si jeg kjøper ikke produktet. Jeg ønsker å ha minst to eller tre motstridende oppfatninger før jeg kjøper.

Puuhh, deilig, da ble jeg ikke lurt igjen. De beste «forførerne», dvs de beste selgerne er de som klarer å balansere følelser og rasjonalitet inn i sin argumentasjon. Da blir vi ofte «solgt». Da gir vi oss gjerne «ende over» som man sier på godt norsk. På engelsk kaller man det bare for «to get hooked». Noe får oss fanget på en eller annen følelse, en eller annen argumentasjon. Man «kjøper det», det vil si man kjøper argumentasjonen som produktet kommer med.

Dette kan jo noen ganger være greit. Andre ganger kommer det med en nedbetalingsplan. Det vil si at kjøpet ikke er noe som blir avgjort der og da, det er noe som blir med oss i lang tid fremover. En tidshorisont vi kanskje ikke så for oss når vi sa ja til å gå for kjøpet.

Det å velge å kjøpe ting er kanskje ikke det verste vi gjør. Det verste vi gjør er kanskje når vi kjøper ideer. Når vi velger å tro på noe det kanskje ikke er hold i. Siden jeg er umåtelig interessert i religioner og tro, så er dette også noe som har opptatt meg en hel del gjennom årene.

Jeg er fascinert av religion og tro. Og jeg er også fascinert av hva noen religioner velger å tro på. Men det er ikke det jeg skal fokusere på her. Jeg ønsker heller å fokusere på sekter. Det vil si små trosretninger som ofte har en begrenset oppfattelse av virkeligheten.

Disse sektene blir ofte startet av en karismatisk person. En person som legger vekt ved noe få aspekter ved det å tro. Det fascinerende er jo at denne personen klarer å formidle til andre mennesker at det er akkurat disse få aspektene ved troen som er det viktige. Det er akkurat disse aspektene man «må» tro på. Når et slikt menneske har en magnetisk kraft på mennesker så kan det hende at de gir opp hus og hjem, familie og trygge innkomstkilder. De «kjøper» rett og slett argumentasjonen fra dette menneske, og velger å gå for det.

Det hele leder altfor ofte til en sterk beroende situasjon. Den troende er beroende av den som mener at han/hun vet hvilke aspekter som er viktige ved troen. Det emosjonelle forholdet blir forskrudd. Ikke bare har man kjøpt seg inn i et forhold til noen teologiske begreper, man investerer tid, energi, følelser og penger for å være en del av denne forestillingen. Man er blitt «lurt». De fleste klarer ikke å se det selv. Klarer ikke å skille mellom tro, forestillinger og emosjonell avhengighet. Det er litt trist. Ja det er rett og slett meget trist.

Vi velger alle å tro på noen begreper, noen verdier, og ja for noen av oss dreier det seg også om aspekter av tro.

Vi velger å tro på disse. Vi har mange ganger en rasjonell argumentasjon til hvorfor det er lurt å tro på akkurat disse. Men som oftest dreier det seg om et ubevisst valg vi har gjort. Et valg som bestemmer hva slags partitilhørighet vi skal ha. Et valg som dreier seg om hva slags tro vi skal ha.

Med hånden på hjertet så tror jeg faktisk ikke at vi klarer å gi «rasjonelle» grunner til hvorfor vi har valgt akkurat slik som vi har valgt. For de fleste av oss dreier dette seg om følelser. Om emosjoner som har gjort at vi har fattet et spesifikt valg i vårt liv. Dette valg har gjerne med tillit å gjøre. Vi føler eller opplever en viss form for tillit til denne personen, denne organisasjonen, denne religionen. «Ok det kjennes bra for meg, jeg går for det».

Ingen valg vi fatter er feil. Vi kan alltid lære noe fra våre valg, og jeg skulle til og med påstå at vi lærer alltid noe fra våre valg hvis vi er årvåkne. Jeg kan velge sånn og slik, men det er uansett jeg som er ansvarlig for mine valg, mitt liv, mine forestillinger.

Jeg blir ikke lurt. Jeg vet hva jeg tror på. Jeg analyserer mine valg. Jeg har valgt vekk muligheten for å bli lurt. Jeg ser på mine valg. Vrir og vender på dem. Passer de meg? Passer de meg ikke?

Det er tøft å bryte opp. Det er tøft å ta nye valg. Tøft å starte påny. Noen ganger er det verdt det andre ganger ikke. Vi blir ikke lurt. Vi lærer fra våre valg og vi går videre.

Vi kan alle velge fred

 Fred kan være et valg for hver og en.

Det er selvfølgelig ikke slik at vi velger krig, eller at vi velger at konflikter bør spille seg ut i fysisk forstand. Det er ikke det jeg mener. Det jeg mener er at vi mennesker har mer styring på ting enn hva vi tror. Og, ja vi kan faktisk velge inn det gode i livet vårt.

På grunn av Ukrainakrigen har jeg tenkt litt over dette med krig og fred. Det hende seg tilfeldigvis at jeg deltok på et kurs for ritualledere i Holistisk Forbund. Kurset tar for seg ritualer og denne gangen fikk vi også anledning til å selv prøve å skape et rituale.

Siden jeg synes det er alt for lite fokus på fred i vår tid, tenkte jeg at jeg skulle prøve å skape et fredsrituale. Det gjorde jeg, og det dreier seg om å gi slipp på det harde og det som skaper konflikter for å isteden velge fred.

Ritualet fikk annerkjennelse innad i forbundet, og jeg har nå gjort det ved flere anledninger. Det blir fint og annerledes hver gang. Det jeg har latt meg merke er at alle som tenker over krig og konflikt inne i seg selv tenker på forskjellig ting. Ting som opptar dem og som de vet kan være grunnen til at de ikke opplever fred i eget liv, eller i hvert fall anerkjenner at dette er ting i egne tanker som kan lede til konflikt.

Når man har funnet ut hva krig symboliserer for en selv skal man putte disse tankene i en stein. Deretter holder man steinen i hånden og sier «jeg gir slipp på…..». Man velger så å si det man ønsker å gi slipp på. Det blir faktisk en del soulsearching for mange. Det er jo ikke slik at man vet på forhånd hva som eventuelt kan være kimen til en konflikt eller til ikke-fred i en selv.

Noen få minutter holder for å finne dette ut. Vi er forunderlige slik, vi mennesker. Når vi skaper åpninger til å forstå ting, og å finne ut av ting i oss selv, så gjør vi det. Vi har alle en intuisjon, en evne til å lese oss selv.

Og ja, man kan «gi slipp» på disse tankene, disse tendensene. Det at man tenker at man skal gi slipp på det som kan bidra til konflikt i verden, innebærer jo ikke at man virkelig gjør det. Men det ligger en intensjon der. Et håp om at kanskje, «hvis jeg gjør dette, så blir det litt bedre». En fin tanke.

Krigsindustrien har altfor mye rom i dagens media. Vold blir sett på som noe naturlig. Det er ikke det. Det er fullstendig unaturlig. Forskerne fighter seg imellom med å gi noen slags psykologisk forklaring på hvorfor vi mennesker velger å slå.

Det er en slags forsvarsmekanisme. Jeg vil beskytte meg selv, derfor slår jeg. Noe som har vært med oss siden steinalderen. Noe som sitter i ryggmargen, noe som finnes i vår bevissthet, – det er mulig å slå. Derfor tenker vi gjerne at det er naturlig, at menneske og vold hører sammen. Det stemmer ikke. Vi har egentlig ikke noen som helst grunn til å slå.

Ja, jeg vet mange er opptatt av thrillere, av krim med mer. Hvor noen blir drept, eller blir myrdet. I noen av disse bøkene blir det nesten fremstilt som om det er naturlig det er det ikke.

Ja jeg vet i sandkassen vil barna ha den samme leken og den som er sterkest tar den, eller slår mot den som ikke vil gi den fra seg. Joda det skjer. Men det skjer fordi at språket og forståelsen ikke finnes der. Impulsive barn kan ikke forventes å løse alle konflikter ved hjelp av språket.

Voksne mennesker kan forventes å løse alle konflikter ved hjelp av språket. Det er egentlig helt naturlig. Etter endt 9 år skolegang, eller 12 års skolegang, eller 15 års skolegang, eller 20 års skolegang, er det helt naturlig at man skal kunne løse alle konflikter ved hjelp av språket. Vold eller fysisk makt er ikke lenger noe som kan kalles for en løsning. Det er kun en løsning på et lavere utviklingsnivå, når språket ikke er nok utviklet.

Derfor er vold noe som er unaturlig. Det er noe som hører med i dyrenes verden og for individer som savner evnen til å uttrykke seg og evnen til å finne løsninger.

Vold er med andre umodent, og fred er med andre ord modent.

Vi er der hvor vi skal være, eller kanskje jeg burde si kunne være. I et samfunn hvor alle konflikter kan løses ved hjelp av ord, forståelse, dialog og en felles innsats til å finne løsninger.

Og ja, man kan velge fred på tross av at det ikke ser slik ut når man ser på verden. Det er naturlig å velge fred, det er unaturlig å velge vold.

Konflikt oppstår kun når ordene ikke strekker til.

Å akseptere vold, innebærer å akseptere at konflikter skal kunne spille seg ut på det fysiske plan.

Hvis man ikke vil ha en slik virkelighet hvor alle spiser alle, er man nødt til å velge fred.

Mening i en eske

 Det kan være vanskelig å finne mening i sitt liv. Mening med stor M er noe som ikke bare åpenbarer seg for den søkeren som ønsker svar på livets store gåter.

Man søker og man søker og for noen av oss tegner det seg et slags bilde av hva meningen kan være. Samtidig er det veldig vanskelig å fange det i ord. Å definere hva meningen virkelig er. Å finne ut av hva som gir mening og hva som er meningsløst.

Søken etter mening skapte på 1900-tallet diverse ideologier. Tankesett som på hver sin måte prøver å beskrive verden, samt hvordan mennesker kan eller bør agere i verden.

Vi kjenner alle disse ismene, disse systemene som ble dannet. Det var sosialisme, liberalisme og konservatisme. Det var ekspresjonisme, kubisme, dadaisme. Det var eksistensialisme, universalisme og andre system som prøvde å definere menneskets rolle.

På slutten av 60-tallet ble det utropt at ideologiene var døde. Ismene hadde med andre ord utspilt sin rolle.

Det var nok litt prematurt å påsto noe slikt. Var nok litt forhastet å si at nå er det ikke lenger noe som gjelder i disse gamle idelogiene. Med fasit i hånd kan vi nok se at flere av disse ideologiene har klart å overleve. De har gjennomgått en forandring, en modernisering hvis man så vil. En tilpasning til menneskets forandrede levevilkår. Men de har ikke forsvunnet. Menneskets behov og trang for mening er fremdeles tilstede.

60-tallet et samfunn i forandring

Grunnen til at man på 60-tallet kunne påstå at alle ideologier var døde dreide seg nok i første hånd om at samfunnet hadde forandret seg så radikalt. Man opplevde store forandringer i samfunnet. I den store forandringen som pågikk kunne man nok oppleve at de gamle ideologiene ikke lenger var en rettesnor. De var ikke nok til å beskrive det som skjedde. Men trengte noe mer.

Retningen som startet opp i denne forandringens tid var postmodernismen. Ja, jeg vet det er jo en isme det også. Allikevel var det en tradisjon som brøt med alle de andre. De var en retning som påstod at nå hadde vi forlatt det moderne og kommet inn i en era av det «postmoderne». Det postmoderne utmerket seg bla ved at det ikke lenger hadde samme verdier som det tidligere samfunnet. Det utmerket seg også gjennom at allting kunne kvantifiseres, det vil si telles, veies og måles. Man brøt ned det bestående for å dele det inn i mange små bestanddeler.

Dette var ikke nødvendigvis en helt negativ sysselsetting. Gjennom å fragmentere å dele opp, kunne man tyde mye mer, man kunne forstå de små delenes sammenheng bedre. Og man kunne eventuelt også lage nye sammensetninger av ulike deler. Problemet var at man så alt som overflate. Alle deler hadde på en måte mistet sin verdi. Meningen hadde blitt skylt ut med badevannet. Det var ingenting kvar.

Mening og meningsløshet

Det er ikke så mange retninger som forespråker en total meningsløshet. Det fantes en retning i Russland som beveget seg mot dette: Nihilismen. I nihilismen har alle verdier mistet sin betydning. Ingenting er noe verdt lenger. Det er mer eller mindre meningsløst. Man kan se at det finnes visse likheter mellom postmodernisme og nihilisme, men samtidig er det en hel del forskjeller.

Ideologiene er blitt værende

På tross av den krasse uttalelsen om «ideologienes død», har de blitt værende i vår bevissthet. Fascisme og kommunisme er  begreper som beskriver viktige tankestrømmer i den kollektive bevissthet, vi kan ikke bare avskrive dem. De fyller fortsatt en funksjon i vårt forsøk å beskrive verden.

Samfunnet og våre tankeganger er blitt så komplekse at ismene er greie å benytte seg av for å beskrive store begreper, holdninger og tendenser. Ja ismene er ikke var de en gang var. De beskriver som oftest fenomener i sin egen samtid, samtidig som noen blikker utover å prøver å beskrive mer universelle sannheter.

Men de er brukbare storheter i vårt språk for å beskrive vesentlige forhold.

Har vi godt over i den postmoderne era?

Nei, jeg mener at vi ikke har det. På tross av de postmoderne tenkernes mange og spenstige teorier om hva som kan sies å være det postmoderne, så finnes det grunnleggende funksjoner hos mennesket som ikke lar seg forandres. Det er følelser og instinkter. Det er arv og slekters gang. Det er kulturen som har utviklet seg gjennom tusener av år. Disse ting kan man ikek se bort ifra. De er her fortsatt. Sporene fra fortiden finnes alltid med oss.

I tillegg er det slik at vi strever etter å finne mening. Det er kanskje ikke så lett å finne som i tidligere tider. I dag kan det være litt tilfeldig hva man velger å være de meningsskapende komponenter i eget liv.

Tidlig på 1900-tallet kunne man velge en av ideologiene til å være rettesnor for eget liv. De gav gjerne rammene for hva som var rett og galt. Gode rammer som beskrev hvordan jeg kunne og burde handle.

I dag er det ikke så mange som benytter seg av ideologiene for å skape mening i eget liv. Noen av oss bruker religionen som rettesnor. Regler som kan beskrive hva som er rett og galt slik at man ikke oppfører seg på en «feil» måte.

Tidligere var det nok slik at idelogien eller religionen gav ramme for etikk og moral. Man kanskje kan si at religion eller idelogi fungerte som en liten eske som satte rammene for hva som opplevdes som rett og galt.

Nå er det vanskelig å få øye på de lille eskene. De tydelige rammene som kan beskrive hvordan vi skal forholde oss til omverdenen.

Religionene gjennomgår en voldsom forandring. Samfunnet utvikler seg så raskt og menneskene sammen med det. Religionene strever med å følge med på det som skjer. Ingenting er hva det var.

De færreste av oss kan si at vi blir styrt av en ideologi. Vi har funnet feil og mangler ved de fleste. Det er ikke alltid at vi uttaler disse feil og manglene offentlig, men vi forholder oss til at ideologiene kanskje ikke er så universelle og gjennomtenkte som man kanskje hadde trudd.

Kanskje man kan si at idelogiene er blitt hulet ut litt. Det er ikke like genuine og stødige som før. De er blitt preget av tidens tann som allting annet, men de finnes der og tirrer vår opplevelse av mening.

Menneskets algoritme

 Har vi mennesker en algoritme? Jeg tror ikke det. Men det vi derimot har er en personlighet. Noe som viser hvem vi er, eller den vi tror at vi er. Disse tendensene inne i oss selv er jo for så vidt ikke noe vi kjenner til. De befinner seg for det meste i det vi kaller for det ubevisste. Det er våre indre handlingsmønstre. Det er våre indre overbevisninger. Det er de verdier som vi lever våre liv ut fra.

Kompliserte saker med andre ord. Å kalle dem for algoritmer er jo ikke helt riktig. DE er store komplekse fenomener i vårt eget indre. Noen av disse er vi bevisst, det vil si de lever i vår dagsbevissthet. Det kan dreie seg om overbevisninger som vi har. Verdier som vi virkelig tror på og setter høyt. Det kan også handle om tilkortekommelser. Det vil si nedarvede mønstre som ikke er så bra. Som vi kjenner til men som ikke direkte hjelper oss i livet. Kanskje man kan kalle det for negative verdier, traumaer, psykologiske hang-ups eller noe annet. Visse mennesker kaller de rett og slett for blokkeringer. Det er ting som hindrer oss i å oppnå ting.

Det er med andre ord mye vi bærer på i vårt indre. Alle de ting som sammen utgjør vår personlighet. Den alternative tenkeren Jessie Ayani har en tankegang om at alle våre verdier stråler sammen i et punkt. Hun kaller dette for the assemblagepoint, på norsk kunne man kanskje kunne si «sammenstrålingspunktet». Hun tenker seg at dette punktet er det som utgjør vår personlighet. Man kunne da kanskje kunne si at dette er vår «algoritme». At dette er noe som tilsvarer det som dataprogrammererne har skapt i den digitale verden. En forestilt bild av hva eller hvem denne personen er.

Forskjellen mellom Jessie Ayanis forståelse av «assemblage point», og dataprogrammerernes forståelse av en algoritme er dog at Ayani mener at the assemblage point kan forandre seg. Trådene som strekker seg fra våre verdier og frem til dette punkt kan få en ny betydning og en ny retning. Da forandrer seg the assemblagepoint. Det vil si vår personlighet blir annerledes.

Den muligheten har ikke algoritmen. Algoritmen utgår fra visse bestemte mønstre, og disse mønstre bestemmer den videre utviklingen av algoritmen. Grunnforutsetningene er gitt. Tanken om at noen av disse grunnforutsetningene skulle kunne forandre seg er ikke tilstede. De er fastlåst i det mønster som kalles algoritme.

Den menneskelige hjerne er mye mer plastisk. Den er så plastisk at en datamaskin aldri kan etterligne den. Den er rett og slett fantastisk.

Å forandre grunnforutsetningene i vår personlighet er ikke enkelt. Mange av våre forestillinger er dypt rotet i vår historie og i våre overbevisninger. Allikevel er det mulig. Mange ganger er det sjokk og store livsforandringer som gjør at personligheten blir forandret. Omstendighetene gjør at forandring tvinger seg frem.

Andre ganger er det tvil og søken som gjør at ting forandrer seg. Tvil kan lede frem til søken. Og søken kan lede frem til å finne nye svar. Nye svar kan lede til at man stiller spørsmålstegn ved tidligere antatte sannheter. Utfordrer dem og skifter dem ut.

Vi er fantastiske vi mennesker. Vi kan både innrømme at vi har tatt feil, og vi kan også noen ganger tørre å ta nye valg. Valg som gjerne forandrer vår forståelse av verden. Valg som gjør at vi velger noe helt annet enn det vi har valgt tidligere. Valg som snur opp ned på vårt liv. Valg som rett og slett forandrer vår personlighet.

Åndelighet, hva er det?

 Livssynshumanisme.

Jeg synes dette er et meget godt begrep. Et begrep som jeg som holist er blitt utfordret på og har lyst å en dag skrive en kronikk om. Livssynshumanisme handler om at livssyn som ikke bekjenner seg til en Gud ikke er en tro uten et livssyn. Et livssyn har sterke humanistiske verdier. Verdier som bekrefter menneskerettigheten og de rettighetene vi har som menneske. I tillegg snakker det om verdier og respekt.

Som holist er jeg helt enig i alle disse tingene. Mange livssyn vender seg også bort fra åndelighet og åndelige forklaringsmodeller. De tenker at vitenskapen klarer av å beskrive den virkeligheten vi befinner oss i.

Jeg mener ikke det. Jeg mener at universet og skapelsen er for kompleks til at dagens vitenskap kan forklare den. Derfor mener jeg at det trengs alternative forklaringsmodeller. Modeller som beskriver noen av disse ufattelige tingene som vi ikke klarer å ta innover oss. Systemer som går utenfor vår fatteevne.

Jeg er enig i at vitenskapen utvider seg og utvider seg, og dermed rommer mer og mer viten. Og sånn sett kunne man kanskje kunne sitte på gjerdet og bare vente til det at vitenskapen har funnet ut av alt det er å vite.

Jeg har funnet andre forklaringsmodeller. Modeller som formidler en innsikt om det man kan kalle for ånd eller spirit. En kunnskap som mener at det finnes en intensjon bak. Det finnes en intensjon bak det ytre. En intensjon det ikke er så enkelt å tyde eller å bestemme.

I begynnelsen av min åndelige søken var det mange som snakket om at det finnes en «blueprint», en slags blåkopi. Tanken var da at vi alle har et potensial, en slags blåkopi om hva man kun utrette i sitt liv. Eller sagt på en litt annen måte, hvilke evner man skulle kunne utvikle i løpet av sitt liv. Denne tanken om en slags blåkopi har alltid vært med meg. Den snakker om et ubenyttet potensiale. Jeg liker det. Liker å fornemme at der finnes et ubenyttet potensiale.

Vitenskapen forholder seg ikke til en slik blåkopi. De ønsker rene ord for penga. Det kan måles eller det kan veies eller så finnes det ikke. Håp, fred og potensiale finnes ikke den verden.

Derfor er en ateistisk forklaringsmodell utilstrekkelig for meg. Jeg tenker meg at det finnes noe mer. «Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder», Fredrik Stabel tegner.

I tillegg så er det dette med kjærlighet. Denne følelsen, denne sterke fornemmelsen. Tanken om godhet. Tanken om å ville et annet menneske noe godt. En slags intensjon om noe godt.

Dette er noe som alternativ spiritualitet hegner om. Vi forestiller oss at det er mulig å sende gode tanker over store distanser. Vi tenker oss at gode tanker nytter. Gode intensjoner nytter. Gode affirmasjoner nytter.

Man kan selvfølgelig si at vi er naive. At våre tanker og meditasjoner egentlig ikke nytter. At vi er lettroende. At vi ikke tar inn over oss de materielle forutsetningene for alt liv.

Men jeg vet at forutsetningene for liv ikke er materielle. Jeg vet at der er noe mer. At det finnes en intensjon. At der finnes en godhet. At der finnes noe gudommelig ved hvert skapelsesøyeblikk. Jeg tror at det er slik. Det er min tro.

Troen på gode intensjoner, gode tanker og gode forsett er en positiv ting. Vi liker at de gode tankene  berører oss. Visjonen om et bedre liv og en bedre tilværelse er det som holder oss gående. Vi vet at det nytter. Vet at de gode intensjonene fører et sted. Vet at godhet, omtanke og kjærlighet er byggesteinene i vårt samfunn.

Spiritualitet og åndelighet er bare andre ord for dette. Det dreier seg om godhet, omtanke og kjærlighet. Ja det blir kanskje litt rosenrødt til tider, men hva gjør vel det. Det er tanken som teller. Tanken om at vi kan overvinne de vanskeligheter som vi har på vår vei. Tanken om at vi har de kreftene vi trenger for å vokse. Tanken om at vi alle sammen hører sammen. At vi er et eneste stort fellesskap som vil hverandre vel. Og at bak det hele så finnes det en mening. Noen velger å kalle denne mening for ånd

Å være kollektive helter

 

Det finnes mange arketyper. En av de arketypene som Joseph Cambell formidlet meget tydelig var helten, the Hero. Helte arketypen preget mer eller mindre hele nittenhundre tallet.

Det handlet om å overkomme vanskeligheter. Det handlet om å bryte nytt land. Det handlet om å utfordre gamle forestillinger. Det handlet om å tørre å ta skittet inn i et ukjent territorie. Det handlet i mangt å meget om å utfordre seg selv. Å være den beste versjonen av seg selv.

Helte arketypen er vesentlig og den har tjent oss vel. Samtidig er det slik at verden har forandret seg. Vi har forandret oss.

Er det den personlige reisen det som er aller viktigst for oss. Nja, kanskje. Samtidig er det nå slik at verden skriker etter samarbeid. Mennesker med egne agendaer og egne intensjoner har flere av oss helt opp i halsen. Mennesker som kun er opptatt av seg selv og sin egn lille pidestall. Helten som overvinner hele verden er ikke lenger noe å streve etter.

Vi trenger noe nytt. Vi trenger et annerledes ideal. Et ideal som har innbakt en omtanke med menneskene rundt oss. Et ideal som ikke kun dreier seg om at enkeltmennesket har rett, bør har rett, eller skal få en viss økonomisk erstatning.

Vi har behov for noe annet. Noe som styrker fellesskapet. Noe som styrker tanken om at vi tross alt er et vi. Vi har fått nok av vinnerne. Samtidig synes vi selvfølgelig synd på taperne. Det er ille at noen mennesker ikke har nok, og har problemer med å komme seg ut av vanskeligheter i eget liv.

Men heltene, vinnerne, de som karrer til seg, de har flere oss litt nok av. Selviskhet er ikke den peneste menneskelige egenskapen. Det finnes mye annet å streve etter, som for eksempel fellesskap.

Fellesskapsfølelsen lyser i stor grad med sitt fravær. Den er ikke enkel å opprette, og den er heller ikke så enkel å videreutvikle over tid.

Jeg håper og tror at dette ikke har med å gjøre at vi alle sammen er blitt mer og mer skeptiske. At vi alle sammen er blitt mer og mer reservert. At vi alle sammen tenker at vi har det nok med oss selv og egen familie.

Det er klart at i en verden hvor usikkerheten brer rundt seg så er det lett å miste troen på at alt skal gå bra. At verden skal bli til en eneste lykkelig familie igjen. At vi alle skal være åpne og kjærlighetsfulle overfor vår neste, vår nabo, vår kollega.

Det er kanskje vanskelig å tro på en slik utvikling i dagens verden. Vanskelig å tro at alt går riktig vei og at tilliten er på vei å gå over i nestekjærlighet. Slik ser det ikke ut. Samtidig må vi ha en tillit til hverandre og vi må også støtte hverandre. Være der for hverandre.

Det er behov for en litt mer kollektiv oppfattelse av helten. Vi klarer ikke å gjøre det alene, kanskje vi klarer å gjøre det sammen?

Ja, jeg vet at de samarbeidsfora som allerede eksisterer ikke fungerer så bra. At EU, den europeiske union og for eksempel FN, Forente Nasjonene, ikke alltid er de arenaer som skaper mest dynamikk og positive ringvirkninger. Jeg vet at det vanskelig å få til gode sirkler med samarbeid.

Samtidig er det akkurat det vi trenger. Vi trenger at flere står sammen og viser at vi bryr oss. Det finnes heldigvis mange NGOer som gjør et godt arbeid. Mange internasjonale organisasjoner som samler opinion rundt vesentlige spørsmål og kommer frem til resultater.

Det finnes, men det er ikke nok. Det er ikke nok positive foreninger som ønsker å skape en bedre planet og en bedre menneskehet. Vi trenger fellesskap. Vi trenger det sårt.

Vi er de nye heltene. Vi kan gå sammen for å kjempe for gode verdier. Vi trenger å tenke mer kollektivt

Indre bærekraft

I vårt samfunn i dag så får ikke involusjonen like mye oppmerksomhet som evolusjonen.

Klimakrisen er i grunn et godt eksempel på dette. Vi vet og forstår at det ikke er lurt å slippe ut CO2 i vår atmosfære. At disse handlingene innebærer at vi utsetter våre naturlige system for utfordringer som de kanskje ikke kommer til å tåle. Og vi setter dermed grunnlaget for liv i fare.

Samtidig er det ikke slik at vi klarer å gjøre noe med disse fysiske og praktiske forutsetningene. Vi lever i et fysisk univers men vi har ikke regler som regulerer alle våre handlinger. Dermed kan enkeltpersoner, enkeltfirmaer og enkeltnasjoner gjøre som de vil. Det bare «skjer» liksom. Utslippet av CO2 fortsetter uforhindret. Vi har ikke midler til å styre den ytre verden. Ja, jeg vet det finnes mange fine traktater som prøver å påvirke utviklingen også på et globalt nivå.

Det vi ikke snakker så mye om er den indre bærekraft. Bærekraften som lever i hvert og et menneske. Avgjørelsene vi tar daglig. Overveielsene vi gjør i eget sinn når det kommer til dette å «konsumere». Den indre bærekraften dreier seg om å øve opp eget sinn i forhold til alle valg man gjør i løpet av dagen. Valg som er med på å påvirke hvordan jeg påvirker mine omgivelser og påvirker mitt utslipp av CO2 gasser. Min bevissthet om hvordan jeg som Homo Sapiens fungerer på denne kloden.

Denne holdning er ikke så enkelt å måle. For å si det på en annen måte, den er umulig å måle. Allikevel er det kanskje den som kommer til å få oss til å slutte med naturødeleggelse. Muligens er det denne indre bærekraften som vokser frem i mange sinn som gjør at vi kanskje kommer til å utvikle en intuisjon i forhold til hva som er bra og ikke bra i vår relasjon til planeten Jorden.

Den indre bærekraften har all mulighet til å fordype relasjonen til planeten Jorden, med alle dens undersystemer og bevisstheter. Den kan komme til å skape en holdningsendring. En endring som gjør at vi får et annet forhold til den fysiske verden. En holdning som er styrt mer av følelser og omsorg i forhold til de holdninger som rår idag.

En slik endring er noe mange av oss venter på. Vi venter på at den indre overbevisningen skal få fysiske resultater. Håper at endring lar seg innføre på flere nivåer i samfunnet.

Den indre bærekraften dreier seg om å styrke denne tilhørigheten med naturen og planeten jorden. Den dreier seg om si Ja denne forbindelsen, denne linken vi alle har til egen natur. Den dreier seg om å se et bånd mellom meg og resten av naturen.

Indre bærekraft dreier seg om akkurat dette å opprette en slags indre kompass. Denne kompass vet at vi er del av alt liv. Vet at vi er en del av den store veven som utgjør alt liv på planeten Jorden. Derfor kan ikke jeg ødelegge for livet på jorden. Det er bare ikke mulig lenger. Jeg opplever når vesener har det vanskelig. Når livet trues. Når balansen i systemet kommer i ubalanse. Jeg vil ikke dette. Jeg vil noe annet. Jeg vil bevare alt liv.

I det ligger det også en forståelse av at liv forsvinner hen og dør. At planter, dyr og mennesker dør. At ingen av oss overlever. Men forståelsen for denne prosessen er vesentlig. Opplevelsen av Liv – Død -Liv er viktig å ta innover seg. Regenerering. Kretsløp. Livets sirkel.

Indre bærekraft dreier seg ikke kun det om å ære alt liv. Å se på det med et åpent og akseptere blikk. Det innebærer også noe mer. En forståelse for at død overgår til liv. Vi mennesker har ikke så lett for å forholde oss til dette kretsløpet. Liv og Død blir gjerne sett på som store Søyler som man ikke kan gjøre noe med. Vi har mistet vår forståelse for det sykliske livet. Livet som ikke har noen ende og ingen begynnelse. Livet som egentlig ikke kan ses på som noe finit, noe definitivt. Men det bør heller kanskje ses på som en kraft, Livskraften. Det er den vi alle er en del av. Det er den som vi kan klare å fornemme.

Mange av oss elsker våren. Elsker når saven stiger i trærne. Kjenner etter at nå «våkner naturen». Det er en vakker følelse. En følelse som de fleste av oss setter meget høyt. Vi er en del av denne kraften, og noen av oss kjenner den mer enn andre. Den gjør oss ydmyke. Ydmyke overfor det underet som naturen og skapelsen er. Det er denne ydmykheten som også hjelper oss å bygge indre bærekraft. Ydmykheten er en forutsetning for å kunne forstå hvordan naturen agerer. Hvordan evolusjonen fortsetter på vår lille planet.

Vi kan nesten ikke forstå hvordan livet kommer til å utvikle seg på vår planet akkurat nå. Rødlistede arter forsvinner. Biomangfoldet er ikke lenger hva det en gang var. Det ser ikke ut til at menneskeheten har lært seg alle leksjoner i livets harde skole.

Men det er greit. Det er faktisk greit. Vi kan alle lære. Vi kan alle forstå mer. Vi kan alle lære oss å tilpasse våre liv på en bedre måte. Det er ikke slutt. Vi er ikke ved slutten enda. Vi lever. Gresset lever. Fuglene lever og fiskene svømmer i havet. Vi kan enda utvikle en sterkere følelse av indre bærekraft.

Vi kan bli bedre på å tilpasse oss livet. Bruke våre store ører til å lytte på Moder Jord.

Den gode fortelling

 Historiefortelling eller det å fortelle historien på en god måte.

Firmaer prøver alltid å fortelle en god fortelling om sin egen betydning og suksess. De forteller gjerne om hvor fortreffelige deres produkter er. Hvor fremragende de er i forhold til alle andre produkter. Hvis du kjøper deres produkter gjør du rett og slett en utrolig bra investering!

Det vil si reklamemakerne er gode på å lage en god fortelling, en god reklame for sitt produkt.

Også vi mennesker er til tider gode på å fortelle om eget liv på en god måte. Eller på en måte som fremstiller de ulike delene i eget liv som en slags suksesshistorie. Det er fint å kunne se alle delene i sitt eget liv som en fremgang, som noe som holder sammen, noe som utvikles.

En god venn av meg, Stanley Krippner, skrev boken Personal Mythology. Det vil si en bok som handler om hvor viktig det er å portrettere den personlige mytologien. Myten om seg selv og eget liv.

Jeg er enig i at det er viktig å se alle delene i eget liv i sammenheng, samt å innse verdien hos dem. Det å lage en personlig mytologi kan være veldig nyttig. Det kan styrke selvbildet. Det kan få en til å innse at livet mitt er tross alt en fin reise, noe jeg kan være stolt over. De ulike mytiske delene i eget liv er verdifulle. De er noe som er med på å skape hele deg. Og du kan være fornøyd med hvordan ditt liv har utviklet seg.

Også i det større samfunnet fortelles det gode fortellinger. Vi har fortellingen om landet Norge. Vi har fortellingen om den norske kongen og kongemakten. Vi har fortellingen om skolevesenet og om hvordan våre barn skal oppdras.

Mange fortellinger med mange aktører. Et komplisert samspill. De fleste er måne om å poengtere hvor viktig akkurat deres fortelling er. Hvor vesentlig den er for den store helheten.

Så hva skal man tro på? Hva er fakta og hva er kun propaganda? Det er vanskelig å si. Alle forteller sin egen fortelling. Alle ønsker å vise at akkurat det de holder på med er meget vesentlig.

Innimellom lyder fortelling hult! Det vil si fortellingen stemmer ikke overens med opplevelsen som mange mennesker har hatt med den. De opplever rett og slett at fortellingen er falsk.

Et eksempel på dette er fortellingen om at Norge er et godt og inkluderende land. Her er det noen som ikke har opplevd at det har vært så godt, og i hvert fall ikke inkluderende. Dette dreier seg gjerne om marginaliserte grupper. Grupper som kvener, samer og romer. Grupper som ikke er blitt godt behandlet og som etter hvert lærer seg å gjøre sin stemme hørt.

Og i 2023 kom den. Rapporten som forteller om hvordan de er blitt behandlet, latterliggjort og ikke minst hatt dårligere rettigheter til et godt liv enn andre nordmenn. Ja, det er trist at det har vært slik, men en slik rapport kan være behjelpelig med å forbedre forholdene. Å gjøre fortellingen litt mer inkluderende. Noen ganger er det noen lover som må endres, innrømmelser som må uttrykkes og unnskyldninger som må komme frem.

Dette er viktige prosesser for at fortellingen enn en gang skal kunne bli troverdig.

Det finnes med andre ord mange fortellinger. Men i vårt avlange land er det også mange fortellinger som har forrang, som får mye plass. Som kanskje skyver andre fortellinger ut på sidelinjen.

Dette er trist, men slik er det gjerne. Det blir lagt et vesentlig fokus på noen fortellinger, men ikke så mye fokus på andre.

Men i det store og hele så har Norge mange gode fortellinger. Vi har et inkluderende samfunn hvor alle får lov til å være den de er. På tross av at noen synes at Pride markeringen får altfor stor plass i media. Pride er tross alt en slags markering på at alle mennesker er godtatt i vårt land. At man kan føle seg velkommen også hvis man er litt annerledes.

Vi har også gode fortellinger om fagforeningen. At det kan være lurt å alliere seg med andre mennesker for å få rettigheter. Rettigheter som mange arbeidere i andre land savner. Så visst det finnes mange veldige gode fortellinger i Norge.

Trengs det enda fler? Ja, vi trenger faktisk det. Vi trenger fler og fler gode fortellinger. Ikke fordi at vi ikke er gode nok som vi er. Men fordi at vi ønsker at ting skal bli enda bedre. Og gjennom å lage gode fortellinger – så kan faktisk ting bli bedre. Sakene får oppmerksomhet. De får strålkasterlyset rettet mot seg. Og noen ganger er det også slik at politikere bestemmer seg for at denne saken. Ja, denne saken må vi faktisk gjøre noe med. Da går det fra positive ønsker til noe mer konkret. Den gode fortellingen blir til noe mer handfast. Den blir til manifestert virkelighet. Den blir til bedrede forhold for deg og for meg!

Involusjon - evolusjon

 Dette er en litt vanskeligere tekst. En tekst om personlig utvikling og det å forholde seg til det indre eller det ytre.

Vi lever i denne verden, den tre dimensjonelle verden. Verden som vi kan ta og føle på. Skeptikere er gjerne kritiske til den andre verden. Den vi ikke kan ta og føle på, den som vi gjerne kaller for den indre verden. Verden som består av tanker og følelser. Som består av forestillinger og verdier som ikke så lett lar seg formidles på det fysiske plan.

De fleste av oss forholder oss til de fysiske begrensninger, til veier, biler og annet. Vi vet at denne verden er det som gjerne styrer vår hverdag. Det er den tydelige verden. Verden som består av atomer og bestanddeler som vi nesten kan forstå.

Den andre verden, den usynlige verden, består av bestanddeler vi ikke kan forstå. Den består av bestanddeler som vi tror at vi kanskje har en formening om, men som egentlig er lyspartikler med så høy hastighet at vi ikke kan måle dem. De er usynlige og for mange av oss er de også uforståelige.

Allikevel er de der, de finnes der. Og de aller fleste av oss forholder oss mer til den indre verden, det vil si tanker og følelser, enn til den ytre verden, det vil si til fysiske objekt i vår hverdag.

Involusjon – Evolution

Når man tenker på utviklingen av den indre verden kaller vi gjerne det for involusjon. Når vi tenker over utvikling av den fysiske verden kaller vi gjerne dette for evolusjon.

Den fysiske verden vikler seg ut utover. Den indre verden går dypere og dypere inn i seg selv, inn i bevisstheten.

Det er to vidt forskjellige bevegelser. Man kna ikke si at den ene er mer verdt enn den andre. Kan ikke si at det fysiske eller det ikke-fysiske univers er mere verdt.

Men det er nok allikevel slik at den ytre verden kan vi se, smake på, ta på og se. Det er derfor mye enklere å se verdien i den. Og det er også enklere å bli enig i hva den består av og hvordan den fungerer.

Den indre verden er komplisert. Og den består av et sett med verdier, forestillinger med mer. Det er derfor mye vanskeligere å si hvordan den fungerer. Mer vanskelig å sette ord på hva slags regler som her gjelder. Den indre reisen er personlig. Så personlig at de færreste av oss klarer å gi uttrykk for hvorfor vi har valgt å sette vår litt til visse verdier og ikke andre. Hvorfor vårt syn på livet ser ut som det gjør.

Den indre utforskningen av selvet har med erfaringer og introspeksjon å gjøre. Den har rett og slett med innsikter å gjøre. Innsikter som gjør at vi prøver å tolke livet og alle dets ufoldelser på ulike måter.

I vårt samfunn i dag så får ikke Involusjonen like mye oppmerksomhet som evolusjonen.

Klimakrisen er i grunn et godt eksempel på dette. Vi vet og forstår at det ikke er lurt å slippe ut CO2 i vår atmosfære. At disse handlingene innebærer at vi utsetter våre naturlige system for utfordringer som de kanskje ikke kommer til å tåle. Og vi setter dermed grunnlaget for liv i fare.

Samtidig er det ikke slik at vi klarer å gjøre noe med disse fysiske og praktiske forutsetningene. Vi lever i et fysisk univers men vi har ikke regler som regulerer alle våre handlinger. Dermed kan enkeltpersoner, enkeltfirmaer og enkeltnasjoner gjøre som de vil. Det bare «skjer» liksom. Utslippet av CO2 fortsetter uforhindret. Vi har ikke midler til å styre den ytre verden. Ja, jeg vet det finnes mange fine traktat som prøver å påvirke utviklingen også på en globalt nivå.

Det vi ikke snakker så mye om er den indre bærekraft. Bærekraften som lever i hvert og et menneske. Avgjørelsene vi tar daglig. Overveielsene vi gjør i eget sinn når det kommer til dette å «konsumere». Den indre bærekraften dreier seg om å øve opp eget sinn i forhold til alle valg man gjør i løpet av dagen. Valg som er med på å påvirke hvordan jeg påvirker mine omgivelser og påvirker mitt utslipp av CO2 gasser. Min bevissthet om hvordan jeg som Homo Sapiens fungerer på denne kloden.

Denne holdning er ikke så enkelt å måle. For å si det på en annen måte, den er umulig å måle. Allikevel er det kanskje den som kommer til å få oss til å slutte med naturødeleggelse. Muligens er det denne indre bærekraften som vokser frem i mange sinn som gjør at vi kanskje kommer til å utvikle en intuisjon i forhold til hva som er bra og ikke bra i vår relasjon til planeten Jorden.

Den indre bærekraften har all mulighet til å fordype relasjonen til planeten Jorden, med alle dens undersystemer og bevisstheter. Den kan komme til å skape en holdningsendring. En endring som gjør at vi får et annet forhold til den fysiske verden. En holdning som er styrt mer av følelser og omsorg en slik som utnyttelsen av jorden ser ut i dag.

En slik endring er noe mange av oss venter på. Vi venter på at den indre overbevisningen skal få fysiske resultater. Håper at endring lar seg innføre på flere nivåer i samfunnet.

Den indre bærekraften dreier seg om å styrke denne tilhørigheten med naturen og planeten jorden. Den dreier seg om å bejae denne forbindelsen, denne linken vi alle har til egen natur. Den dreier seg om å se et bånd mellom meg og resten av naturen.

Det er en vakker link.