Forståelse for de uvaksinerte

 Skal vi vise forståelse for de som velger å ikke vaksinere seg? Ja, selvfølgelig skal vi det, vi skal vise forståelse og respekt for alle mennesker.

I dagens mediasituasjon er ikke denne respekten så tydelig. Det kan se ut til at det kun finnes et valg, og det er å vaksinere seg så raskt som mulig. En slik holdning er forståelig etter at vi har befunnet oss i denne situasjonen i snart 18 måneder. Samtidig er ikke denne løsningen for alle. Noen har etiske og moralske grunner til å ikke vaksinere seg. Andre har helsemessige grunner. Det kan være underliggende sykdommer, skrøpelig helse eller andre forhold. En venn av meg har alvorlig allergi og han velger å ikke ta vaksinen. Men siden han arbeider innenfor helsevesenet er det ikke sikkert at denne holdningen blir akseptert så lenge til. Og dette er i Norge, i ytringsfrihetens høyborg, hvor det frie ordet og det frie uttrykk burde har forrang.

Charles Eisenstein har skrevet en bloggpost om problemet knyttet til å ha en annerledes holdning.

“It takes courage to defy a mob. Doctors and scientists who express anti-vaccine views risk losing funding, jobs, and licenses, just as ordinary citizens face censorship on social media.” https://charleseisenstein.substack.com/p/mob-morality-and-the-unvaxxed

Som sagt det eksiterer et gruppetrykk. Et trykk som gjør at man synes den ene holdningen er riktig imens den andre er feil.

Så la oss se på fakta. Hvordan står det til i verden? De vestlige land har over 50% vaksinerte de aller fleste steder. Dødstallene er dog likt mellom de ulike kontinentene. 1 million døde i Asia, Europa, Nordamerika og Søramerika. Det er kun et kontinent som skiller seg ut og det er Afrika. Her er det under 200 000 døde. Det spesielle med dette er at det skjer i en befolkning hvor ca. 2% er vaksinert. Innebærer det at de vaksinerte landene har mye høyere dødstall??? Nei, selvfølgelig ikke, men det sier en hel del av hva man kan bevise med statistikk, og at statistikk ikke alltid er den beste rettesnor for å vurdere en situasjon.

Afrika har få dødstall. Hvorfor dette skjer er det nok ingen som vet, og det trengs nok en hel del forskning for å finne det ut.

Det vi også vet er at to doser med vaksine kanskje ikke klarer å forhindre smitte fra delta varianten. Det ser ikke ut til at vaksinen fungerer helt som den skal. Bør man da lage en ny vaksine? Dette er en debatt og diskusjon jeg har sette lite av. Hvordan kan man booste immunforsvaret til å tåle ulike varianter av et mutert Covid-19 virus?

De ikke-vaksinerte hevder gjerne dette, «jeg vil styrke immunforsvaret på min egen måte». Er dette en holdning som er forkastelig? Er dette noe samfunnet bør snu seg vekk fra å kalle for uvitenskapelig? Jeg synes ikke det.

Den frie vilje, og den frie holdningen til egen kropp bør være en rettesnor også for helsevesenet. Selvfølgelig bør man foreta smittesporing, og ha oversikt hvem som er vaksinert og hvem som ikke er det. Det er klart at Helsedirektorat og nasjonale helseorganisasjoner har et overordnet ansvar for hva som skjer i forhold til spredningen av et virus. Men så lenge utbruddet ikke er livstruende for store folkemengder så bør det finnes et visst mål av selvbestemmelse og individets selvfølgelige rett til å velge selv.

Vi kan ikke la folkeviljen få bestemme hvilke holdninger som «skal» være gjeldene i landet. Mange land utmerker seg av en sterk polarisering i forhold til dette spørsmålet. Norge gjør det for så vidt ikke. Men jeg håper at de som velger å ta et aktivt standpunkt om å ikke vaksinere seg, uansett om det er etisk motivert, medisinsk motivert, eller bunner i en usikkerhet, også blir møtt med respekt.

Polarisering, fordommer og fordømmelse skjer så altfor raskt i samfunnet. Og ja, sosiale medier har nok en hel del skyld i dette. Men fordi at det skjer, innebærer det ikke at vi skal akseptere det. Vi befinner oss fortsatt i en krise som består i at varianter av Covid-19 fortsetter å spre seg rundt vår klode. Vaksine er måte å forhindre å bli smittet på, styrke immunforsvar er et annet. Vi kan velge å stå sammen på tross av at vi ser på viruset, på spikprotein, på blodfortykkelse, på hygieniske tiltak, på testing, på forskjellige måter.

I denne vanskelige tid lærer vi oss sammen, både om oss selv, om viruset og om vår kropp. La denne lærdommen være det som guider oss videre inn i postcovid-samfunnet.

 

Polarisering i forhold til vaksine

Det er begynt å utvikle seg en polarisering i forhold til hvorvidt man skal ta vaksine eller ikke. Dette synes jeg er veldig uheldig. Og det er min oppgave å fortelle at en slik polarisering ikke trenger å være der.

Mange forestiller seg at det er greit å ta vaksine for at det kan beskytte meg mot sykdommen eller imot viruset Covid-19. Det er helt i orden å ha en slik forstilling. Forskning og studier har også vist at vaksine kan gjøre at man klarer å utvikle et protein i egen kropp som gjør at man ikke blir påvirket av Covid-19 viruset. Dessverre har det seg slik at vi ikke vet hvorvidt disse antikroppene er nok for å ikke bli syk. Vi er heller ikke sikre på hvorvidt de ulike mutasjonene blir påvirket av det protein som kroppen utvikler. Men forskere antar at den kan det. Selvfølgelig skal denne antagelsen ligge til grunn til at man velger å ta vaksinen.

Til å begynne med tenkte jeg personlig at det er veldig positivt at folk tar vaksinen for å få en opplevelse av å være trygg. Vi vet alle at tro har veldig mye å si. Placebo-effekten kan fungere på veldig mange ulike måter. Hvorvidt den klarer å produsere det proteinet som trengs for å ikke bli påvirket av Covid-19 viruset vet jeg dog ikke. Tror ikke at noen slike studier er blitt utført.

Behovet for en psykologisk trygghet er veldig sterk. Mange av oss er gått lei. Det er utrolig slitsomt å bare vente på at ting skal bli bedre. Mange av oss hadde også håpet og trudd at vitenskapen, myndighetene eller andre kunne vise til at nå er pandemien på vei til å trekke seg tilbake. Enten pga vaksinering, eller pga at man klarer å isolere de ulike mutasjons variantene. Det ser ikke ut til at dette slår til foreløpig. Så ja, selvfølgelig trenger vi en psykologisk lettelse. Og det er veldig enkelt å tro at denne lettelsen er, «jeg er vaksinert».

Jeg tenker ikke å diskutere vaksinepass her, men synes det er viktig å poengtere at «jeg er vaksinert», ikke er noen garanti for at jeg ikke blir smittet med korona. Vaksine er en beskyttelse mot korona, men det er ikke den eneste beskyttelsen. Håndvask, munnbind og sosial avstand er også en form for beskyttelse.

Andre mener at de har nok beskyttelse i seg selv. De mener at de har et godt nok immunforsvar som gjør at sykdommen forhåpentligvis ikke kommer til å ramme dem. Andre igjen tenker at det å styrke eget immunforsvar gjennom fysisk aktivitet, vitaminer og mineraler, samt en god kjennskap til egen kropp er veien å gå. Også her vet vi ikke hvorvidt placebo spiller inn og virkelig gjør kroppen motstandskraftig til å stå imot en virusinvasjon.

 Kunnskapen vår er rett og slett ikke god nok. I en slik situasjon er det uheldig å begynne å danne seg meninger som kan ligne en form for tro. Det vil si «jeg tror at vaksinen vil gjøre at jeg ikke blir smittet». Eller «mitt inntak av vitamin D og zink gjør at jeg ikke blir smittet». Man kan gjerne ha slike forestillinger for seg selv i sitt eget liv. Det som er problematisk er når disse forestillingene blir vist frem som at «slik er det». Det er trosforestillinger, ikke noe annet. Det er legitime meninger man kan ha, men som egentlig ingen annen trenger å følge.

Hvorfor skulle andre være nødt til å følge de meningene jeg har gjort opp for meg selv hvis det ikke finnes noen bevis for at det ene eller det andre virker?

Polarisering er det siste vi trenger i den situasjonen vi befinner oss i. Hvis man har levd en stund vet man gjerne at man mange ganger i livet kunne ha valgt enten den ene aller den andre løsningen. Begge deler hadde fungert fint i det lange løp. Man får rett og slett en viss ydmykhet overfor at mennesker velger å ta ulike valg. Man gir individer rett til å fatte egne valg ut fra egne forutsetninger. Jeg håper og tror at den polarisering vi ser tendenser til i dag kommer til å avta. Ikke fordi at vi trenger demokratiske spilleregler hvor alle skal ha mulighet til å fatte egne valg. Det er jo en legitim grunn. Men det som bekymrer meg mer er at krisen som vi opplever krever sitt. Vi trenger ikke at naboer skal ha sympati og antipati i forhold til de som bor nærmest.

I Norge har vi allerede opplevd spenninger i forhold til by og land. Frykt gjør dette med folk. Det gjør at man gjerne vil finne «den rette måten å opptre på». Tidsperioden vi er inne i krever mye av oss. Den krever at vi er kloke. Den krever at vi er menneskelige. Og den krever at vi anerkjenner at det ikke er enkelt for noen av oss.

Håpets tid

 Advent betyr forventning. Å se frem imot det som skal komme. Å glede seg til at noe fint skal skje, som for eksempel at Jesusbarnet blir født 24 desember. Eller at Kristus i oss blir født påny hver jul.

Nå har det jo seg slik at mange ikke akkurat ser lyset i tunnelen. Det ser litt mørkt ut både her og der hvis man ser på smittesituasjonen for Covid-19. Jeg vil heller ikke male opp en eventuell vaksine som svaret på være bønner. Det kan hende at verden og virkeligheten blir annerledes når folk begynner å vaksinere seg. Og ja, jag tror faktisk det. Å andre siden er det ikke helt sikkert at vi får virussituasjonen og smittesituasjonen under kontroll. Det er dog viktig å håpe. Håpet får på en måte altfor lite betydning i den situasjonen vi befinner oss i.

Håpet er troen på at det skal gå bra. Det er en slags indre forvissning om at det kommer til å løse seg. Et svar kommer til å dukke opp. Mitt hjerte eller min intuisjon kommer til å finne på noe som gjør at det går bra for meg.

Er det en ting vi er sikre på i dag er det at ingen vet. Jo, jeg vet at noen har utviklet en vaksine som benytter seg av DNA for å skape et protein i kroppen vår, og at dette protein skal gjøre oss immune mot viruset. Jeg vet at andre har benyttet seg av RNA for å få den samme effekten av en slags immunitet. Det ingen dog vet er hvor lenge denne immunitet holder i seg. I tillegg er det så mange ting om Covid-19 og alle eventuelle mutasjoner vi ikke vet noe om. Så er det greit å ikke vite? Det ser ikke slik ut. Mange vil så gjerne at «svaret» skal finnes der, lett tilgjengelig. At vaksinen skal gjøre at problemene våre forsvinner. Vi kan håpe at de har rett. Men jeg, som tross alt har levd noen år, er ikke lenger skråsikker. Jeg forestiller meg at ting kanskje ikke blir helt som de har tenkt seg. Og i denne kalkyle hvor ingen gitte framtidsscenarier står frem som mer trolig enn den andre – forholder jeg meg til håpet. Akkurat fordi at jeg «tror» at løsningen kommer til å åpenbare seg en dag. Men ikke fordi at jeg «vet» at den kommer til å gjøre det.

Jeg synes det er blitt gitt altfor liten plass til denne undringen i forhold til pandemien vi alle opplever. Munnbind kan være bra. Avstand kan være bra. Viruset kan mutere. Det er skråsikkerheten som gjør meg usikker. Hvorfor mener Helsemyndigheten så sikkert at en ting er riktig. Jo, jeg vet at de har moderert seg i forhold til mange ting, samtidig er det vel slik at vi vil at de skal komme frem med en «løsning».

Hvis man har prøvd å sette seg inn i hvordan T-celler og eventuelle protein fungerer i forhold til virus innser man straks at her finnes det ingen «klare» grenser for hva som er lurt eller ikke lurt. Immunologi er en vanskelig vitenskap. Jeg savner litt mer undring i forhold til det som kan være bra for oss. Vi har hørt at vitamin C og vitamin D kan være bra for oss i forhold til å styrke et immunsystem som kan motstå Covid-19. Denne undringen savner jeg litt i forhold til det å forholde seg til en pandemi.

Å være forberedt

Framtidsscenarier tenker ut hvordan det kan gå i fremtiden. Hvis man har nok forskjellige forestillinger om hvordan det kommer til å gå så kan man være forberedt på det som skal komme. Det har vist seg at ingen land var forberedt. Framtidsscenariene vi hadde spekulert i omfattet ikke det vi opplever akkurat nå.

Man kaller gjerne den motstandskraft som et samfunn, en kultur, eller et menneske, har for resilience. Resilience eller motstandskraft innebærer å kunne å stå imot alle forandringer som kan komme. Det er sikkert mange av oss som har innsett at vi ikke har nok resilience, eller motstandskraft, til å takle alt det som denne pandemien innebærer. Samtidig lærer vi. Vi innser at det er lurt å vaske hender, lurt å holde avstand, og kanskje også å ta på munnbind. Vi lærer oss at smittetallene ikke kommer til å minske med det første. Vi lærer oss å forholde oss til alt sammen. Kanskje vi også lærer oss å ta alt sammen på en litt bedre måte. Jeg vet ikke, men jeg håper det. Å kalle 2020 for det verste året noensinne er kanskje ikke en lur ting. Hvis man velger å befinne seg i en offerrolle så finner man som oftest ikke løsninger. Håpet er vår venn, og det kan være lurt å stole litt på denne vennen i denne tid.

Gjennom å dele våre gode løsninger på hvordan vi forholder oss til alt dette så kan det fødes en strime av håp. Hvis vi klarer å holde på håpet bygger vi også opp en slags motstandskraft. Det finnes ingen gitte sannheter i situasjonen vi befinner oss i akkurat nå. Men sammen bidrar vi til å finne svar. Sammen med et ønske, og et håp, så kommer det et svar som kanskje hjelper oss å leve nye og bedre liv.

Det var en gang en vaksine . . .

 Vi ønsker det alle sammen. Vi vil ha en slags beskyttelse mot corona viruset Covid-19. Vi vil føle oss trygge. Vi vil gjerne vite at vi ikke får sykdommen. Vi vil gjerne unngå å bli smittet av corona viruset!!!

Kommer vi til å klare det? Kommer et land til å fremstille en vaksine som gjør oss immune mot viruset? Historien vil gi oss svaret. Men frem til den dagen at vi vet svaret er vi nødt til å tenke over konsekvensene - du og jeg. Vi er nødt til å tenke over hvorvidt vi ønsker å ta en vaksine som kanskje ikke virker.

Det er ikke noe lett valg å ta. Spørsmålet lurer der i bakhodet på mange av oss. Noen har bestemt seg allerede for at de ikke vil ta vaksinen. De vil ikke ta risikoen. De stoler rett og slett ikke på farmasi industrien. Andre av oss har allerede bestemt seg for å ta den. «Jeg vil beskytte meg selv». Jeg kommer til å ta vaksinen når den kommer. Jeg stoler på myndighetene, og på medisinsk kompetanse.

Det er vanskelig å si hvem som har rett og hvem som har feil i dette spørsmålet. Det vi vet er at dette viruset ikke forsvinner med det første. Vi ser ut til å være fast i en situasjon som ingen av oss ønsker. Hva skal vi gjøre?

Her finnes ingen enkle svar. Leger, forskere og immunologer arbeider med å finne et botemiddel mot Covid-19. Det vil si de finner ikke noe botemiddel for det finnes ikke et botemiddel mot et slikt virus. Men de kan finne opp måter som kan gi oss antistoffer mot et slikt virus. Det er det beste vi kan håpe på.

Håpet kan forflytte fjell – det vet vi. Kanskje at håpet er sterkt nok for å beseire viruset hvis vi tar en vaksine? Placeboeffekten er utrolig sterk. Kanskje troen på at jeg skal bli beskyttet er nok, hvis vi går til det skrittet for å ta vaksinen. Vi får håpe det.

Teoriene er mange både på hva som kan være bra for oss i forhold til hva en vaksine kan gjøre for oss, og ikke minst på hva slags ulike former for bivirkning en slik vaksine kan ha.

Jeg har ingen formening om hvorvidt en vaksine er bra for oss eller ikke. Men jeg tror at det er viktig å ha håp. Slik situasjonen er nå ser det ut til at alt flere mennesker er på vei til å miste håpet. Det er en skummel utvikling. Jeg velger å ha håp, jeg velger å ha tro. Vi mennesker trenger det for å komme oss ut av denne situasjonen.

Hvor er fredens menn?

I tider av kriser opplever man ofte at overlevelsesinstinktet våkner opp. Man tenker på egen og de nærmastes overlevelse. Dette er ikke så rart. Samtidig er det en forholdsvis primitiv måte å forholde seg til virkeligheten på. «Freeze and flight», å fryse eller å flykte, har med det parasympatiske nervesystemet å gjøre. Det vil si visse hormoner slår inn som for eksempel adrenalin og kodein. Dette leder til røffe og effektive avgjørelser. Avgjørelser som handler om egen overlevelse og om at jeg og mine skal ha det bra. I tillegg leder denne hormonelle innsprøytingen til en tilværelse, hvor grensene for hva man tåler, og klarer å forholde seg til, er lave. Med andre ord, risikoen for å oppleve konflikt eller problemer er relativt stor. Det handler rett og slett om personer som lever på «the edge», de er på kanten. Frykt og hormoner gjør at irritasjonen er på topp. Veldig lite skal til for å bikke over. Jeg og mine kommer først: VI MÅ HA DET BRA!

Koronakrisen har lett frem til mye solidaritet og mye forståelse. Personlig har jeg vært dypt rørt over hvor mye godvilje som finnes rundt ikring. Allikevel er det slik at når krisen utvikler seg over tid, er det fler og fler som opplever egen sårbarhet, og også frykt. Det er vel selve frykten som fort leder til en overlevelsessituasjon. Og da mener jeg en årvåkenhet for «hvordan skal det gå med meg?». Dette er en helt naturlig reaksjon. Samtidig er den veldig lite konstruktiv i det større sammenhengen, for fellesskapet og for alles beste.

Rettferdighet

Det tok mange måneder før det ledet til regelrette konflikter i land som var rammet av korona. Mange land opplevde helt sikkert at regjering og «staten» begrenset livene til innbyggerne på veldig mange måter. Måter som kanskje ikke opplevdes som helt rettferdig.  

Saken er den at rettferdighet er en meget viktig ting ved en krise. Siden dette rammer oss alle, blir vi også ekstra oppmerksomme på hva som er rettferdig og hva som ikke er rettferdig. Vi ser med Argus øyne på hva stat og regjering gjør og hva de ikke gjør. Vi ser og oppdager feil og mangler. Og vi leter, bevisst eller ubevisst etter feil og mangler. Akkurat denne tendensen tror jeg er helt naturlig. I tider av kriser vil man at alt skal foregå etter demokratiske prinsipper, og etter klare skillelinjer mellom hva som er rett og galt. Man har et behov for rettferdighet.

Statens handlingskraft

Mange stater har også reagert resolutt og vedtatt regler som gjør at viruset ikke sprer seg. Statsledere og regjeringer har fremstått som handlingskraftige, og i noen tilfeller rettferdige aktører. Til å begynne med så dette også ut som om man bestrebet seg etter å finne brukbare fellesløsninger, dvs løsninger som er til det beste for hele folket, hele nasjonen. Etter hvert så viste det seg at det som var viktigst for stater, regjeringer og politikere, er økonomien. Ulike former for «redningspakker» for de viktigste industrier og foretak var det nå som var viktig. Medborgeren var plutselig skjøvet i bakgrunnen. Nå var det arbeidsplasser, men fremfor alt «økonomien» som skulle reddes.

For utenforstående ble dette raskt til en abstrakt affære. Sikkerhetstiltak, støtte til sykepleiere, innkjøp av behandlingsutstyr og forbedrede testingsmuligheter, hadde vært noe meget håndfast og forståelige tiltak, fra regjeringens side. Nå var det et annet fokus, et fokus som mange av oss opplever som annerledes, og kanskje heller ikke så viktig ved en krise: hvilke firmaer skal få ekstra penger og hvilke skal ikke få det.

Økonomien stod i høysete. Krisen dreide seg ikke lenger om her og nå, den dreide seg om fremtiden, hvilke foretak skal kunne overleve, og hvordan kommer deres konkurransekraft å være i forhold til andre lands firmaer. «Markedet» hadde enda en gang inntatt fokus hos beslutningstakerne.

Man kan selvfølgelig ikke si at det å satse på økonomien er en feilslått prioritering. Men nå (i april 2020) forholdt det seg slik at ingen kunne forutse hvordan markedet skulle komme til å se ut om 6-12 måneder frem i tid. Alt var på en måte oppe til vurdering. Ingen visste hvordan det kommer til å bli (og det vet vi fortsatt ikke). Så slike antagelser om hva som er lurt å gjøre og hva som ikke er lurt å gjøre ble til en slags gjetning. Vi håper og tror at det blir omtrent så her, sa politikerne. Nei, de sa selvfølgelig ikke det, men de tegnet opp et bilde om at «business as usual», var nært forestående.

Denne form for avanserte gjetninger, ligner velig mye på det som man i finansverden kaller for spekulasjon, dvs. man tror at det og det konsernet skal gå med vinst innen en viss tid. Det å sysselsette seg med avanserte gjetninger, eller «spekulasjoner», er for så vidt noe politikere kan befatte seg med. Det er bare det at det passer ikke så bra sammen med en krise. En krise når mennesker dør, og helst av alt vil ha noen form for trygghet. Ja, jeg vet at penger kan oppleves som en trygghet for mange, men det er tross alt en falsk trygghet. Det er andre verdier som er viktigere enn penger.

Redningspakkene var dog det som de fleste politikere var opptatt av når krisen hadde foregått en viss tid. Ut ifra en psykologisk betraktning kan man kanskje si at man ble opptatt av spillet. Det økonomiske spillet, men også det maktpolitiske spillet.

Er det da feil at politikere er opptatt av det maktpolitiske spillet? Nei, ikke nødvendigvis. Det er bare det at kriser trenger en annen form for lederskap. Det trengs lederskap som klarer å inkludere alle innbyggere i et land. Det trengs ledere som ser det større bildet. Det trengs visjonærer.

Mange av oss vet hva som har vært et stort problem med den gamle verden vi legger bak oss; «vinsttenking» og «overutnyttelse av ressurser». Vi hadde håpet og trudd at det kom noe annet ut av «den største, mest verdensoppfattende krisen vi noensinne har opplevd», enn at politikere ønsket å støtte de som allerede har. Å gi penger til de industrielle kompleks som allerede finnes i samfunnet. Det virker på en eller annen måte som så lite visjonært, og kanskje rett og slett konservativt.

Konkurransekraft

Det er selvfølgelig ikke helt feil at man tenker over egen konkurransekraft. Og at man ser over naboens konkurransekraft. Men det hele baserer seg på en tankegang om hvem som kan tjene mest på visse produkter. En forholdsvis primitiv tankegang, og særlig når en pandemi, en verdensomspennende krise utspiller seg. Journalister og media er jo dog raskt med på galoppen. «Ja, hvem er det som skal ha penger. Hvor mye får de?». Journalister tenker kanskje ofte at de er den tredje statsmakten og et korrektiv til de som styrer et land, men altfor ofte benytter de seg av samme språk, og samme tankegang som makthaverne. Det blir veldig rask at man forholder seg til det vante og kjente. Det er liksom dette vi kan og som vi kjenner til.

Hvis man forestiller seg at samfunnsforandring er mulig, er denne formen for tankegang veldig kjedelig og statisk, og den leder veldig rask til at forandringer ikke inntreffer. Man velger bevisst eller ubevisst status quo.

Det økonomiske paradigmet har i lang, lang tid vært det gjeldene paradigmet i en neo liberalistisk tolkning av verden og samfunnet. Den har gått dypt inn i vårt språk og vår tankegang. Det gjennomsyrer tankeganger både hos politikere, byråkrater og selvfølgelig business men. Det er en tankegang som handler om å skape «merverdi», å skape et slags overskudd. Jeg synes ikke at kapitalisme er feil. Jeg synes ikke at det er feil å skape en merverdi. Men jeg synes det er nødvendig i 2020 at man setter merverdi i samsvar med: utnyttelse av jordens ressurser, tap av biologisk mangfold, menneskelig lidelse, dyre lidelse, og en forsøpling av den estetiske opplevelsen på planeten Tellus. Med andre ord en helhetsopplevelse. Hvis man ikke har denne helhetsforståelse så danne man beslutninger på feilaktig grunnlag. Vi skulle jo ønske at alle personer som sitter i posisjoner hvor viktige beslutninger skal tas har en slik oversikt, en slik helhetsforståelse. Dessverre forholder det seg ikke slik. En økonomisk tankegang er gjerne det som gjennomsyrer tankesettet til mange av de som tar beslutninger. Vi har egentlig ikke kommet så langt når det kommer til det å stille krav om at mange hensyn bør tas av politikere. Eller for å si det på en annen måte, den økonomiske virkeligheten er gjerne den altoverskyggende virkeligheten for de fleste beslutningstakere.

Når økonomi styrer beslutninger

Dessverre er det slik at når realøkonomi styrer beslutninger er det at noen av de viktige aspektene som jeg tidligere gjorde rede for, trer i bakgrunnen. Tanken om at man kan vinne noe, gjør også at noen må tape noe. Det oppstår derved en politikk som dreier seg om konkurranse. Konkurranse oppfordrer til kamp, til strategi, til å klare å tjene litt mer enn den andre. Det er med andre ord en tankegang som er lite inkluderende og solidarisk.

En konkurranseinnstilling leder også til konflikter og til krig. Man skulle kunne tro at en pandemi hadde ledet frem til en harmoni mellom mennesker. En opplevelse av at vi sitter alle i samme båt. Vi er nødt til å gjøre det beste av situasjonen. Vi er nødt til å gjøre det slik at vi alle sammen har det bra.

Hvis statsledere ikke signaliserer en solidarisk og inkluderende holdning, kommer heller ikke befolkningen til å ha denne holdningen. Hvis statsledere utmerker seg i sin måte å styre på gjennom å skape fordeler, å skaffe seg mer makt, kommer også befolkningen til å bli påvirket av en slik holdning. Mange mennesker kan til og med oppleve at de befinner seg i en direkte opposisjon til styresmaktene; de vil noe som jeg ikke vil. Ikke-inkludering leder til frustrasjon og ubehag.

Nei, vi lever ikke den beste av alle verder. Vi lever ikke i en verd hvor statsledere utmerker seg gjennom å være inkluderende og harmoniserende. Tvert imot. Forskjellene i mange samfunn kommer nå til overflaten. Konfliktlinjene blir tydeligere og tydeligere. Maktstrukturene blir også tydeligere og tydeligere. Det er trist, men slik er det.

Hvem kunne trudd at noen orket å sette i gang en innbyrdeskrig imens det pågår en pandemi? Hvem hadde trudd at det var mulig å sette i gang en krig mot nabostaten mens folk dør av en ukjent sykdom? Hvis man ikke ser tornen i sitt eget øye, så ser man det gjerne i sin nestes, sier bibelen. Ja, det ligger nok mye i det. Man ser andre som gjør eller tenker feil. Maktpolitiske handlinger settes i gang. Vi har problemer med å lære fra historiens misstak.

Platon ønsket at filosofene skulle styre. Han tenkte seg at dette var menn som klarte å overskue problemene i et samfunn. Hvorvidt han hadde rette eller ikke lær vi aldri få vite. Det vi dog vet er at mennesker som ikke klarer å gi slipp på «vinsttenking» når mennesker opplever en krise, ikke er bra på å ta beslutninger. De har altfor liten kapasitet til å se utover sin egen horisont. Vi trenger vidsynte mennesker. Mennesker som kan ta innover seg store problemkomplekser. Samfunnet kommer ikke til å bli som «vanlig». Samfunnet kommer til å bli annerledes. Ja, det kommer ikke nødvendigvis til å bli «nytt», men det kommer til å bli annerledes. Allerede nå er det annerledes.

Fredens menn

Jeg har i tittelen spurt etter fredens menn. Dette er selvfølgelig en symbolsk måte å si dette på. Vi trenger ikke herskere, eller beslutningstakere som har vinstteorien som ståsted, vi trenger noe annet. Vi trenger menn som strever etter fred. Det vil si som ønsker fred for sin befolkning. Noen som ønsker å ta vare på flest mulig. Ikke kun dette, fordi fred dreier seg også om å sikre en god fremtid. For å sikre en god fremtid trenger man å tenke helhetlig, men trenger å ta med ulike aspekter inn i ekvasjonen. Slike menn er det vi trenger nå. Eller selvfølgelig kvinner! Kvinner innehar jo allerede de alle fleste av de egenskapene som skal til for å styre ved en krise. De har omtanke, de har en forestilling om at alle skal med, og de har et spesielt hensyn i forhold til å sikre familiens og slektens overlevelse. De har alt det som skal til!

Problemet i dag er fortsatt at en liberalistisk tankegang dreier seg om konkurranse. På den politiske, og business arenaen er det konkurranse som gjelder. Man «selger» sine argumenter inn. Mange kvinner synes ikke at denne måten å føre diskusjoner på er noe tess. De synes rett og slett at den er slitsom. De velger rett og slett ikke å gå inn i maktens korridorer for å være med på spillet. Dette er synd. Det er synd fordi det er akkurat denne typen av vidsynte kvinner vi hadde trengt nå i denne krisen. Det er vidsynte kvinner som kunne fått ned konfliktnivået. Det er de som kunne ha inkludert flest mulig, slik at den form for felles forståelse, og kanskje til og med fred, kunne modnes frem i samfunnskroppen.

Vi får håpe at enten kvinner, eller fredens menn, kliver frem og tar ansvar. De skal vite at vi trenger dem mer enn noensinne!

 

Solidaritetens dag 1. mai 2020

I dag er det solidaritetens dag. Det vil si vi pleier å kalle den for arbeidernes dag men hensikten med dagen er at alle som arbeider opplever en solidaritet med hverandre. Det er en fin tanke. En tanke og en følelse som skal lede til fellesskap.

Vi er mange som har feiret denne dagen i gode venners lag, med paroler, med sang og med politisk patos. I år er denne dagen annerledes. Vi kan ikke møtes på gater og torg. Vi er nødt til å markere dagen hjemme, eller eventuelt på et eller annet virtuelt arrangement. Det hele er veldig annerledes. Ikke mange arbeidere hadde trudd at denne dagen noen gang skulle komme.



Samtidig er det slik at behovet for solidaritet er større enn noensinne. Ja vi trenger akkurat den solidariteten i denne tid. Innsikten om at vi står sammen om dette. I mange land har fagforeningene blitt færre og fått svekket makt og innflytelse. I Norden har de fortsatt stor gjennomslagskraft. De er en del av det viktige samfunnsmaskineriet.

Solidaritetssamfunnet kommer til å bli meget viktig å bygge opp etter koronakrisen. Nå befinner vi oss i en situasjon hvor alle vil ha. Alle mener at de er ufordelaktig lidende. De ber om større og større «redningspakker» for at akkurat deres profesjon skal ha det greit. Det er en absurd situasjon. Og jeg er uenig med regjeringen som velger å gi ut så store «redningspakker» og støtteordninger på et så tidlig stadium. Solidariteten hadde trengt å komme på plass først, før man begynner å høre på stemmene «meg», «meg» og «meg».



Dessverre er det slik at frykt leder til overlevelsesmodus og til at mange ikke ser lenger enn sin egen nese. Sånn er det nå. Allikevel er det slik at vi trenger å tenke over samfunnet etterpå, samfunnet som vi blir nødt til å skape sammen. Vi kan ikke tilfredsstille alle som synes at det er vanskelig her og nå. Vi er nødt til å ta på oss større briller. Solidariteten er kommet for å bli. Og den er det som kommer til å gjøre at vi kan oppleve at vi bor i en trygg nasjon når koronakrisen er over.

«Hva vil være arbeid?»

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksson er blitt intervjuet av Ole Torp om postkorona samfunnet 22-4-20. En av de tingene han tar opp i intervjuet er hva mennesker skal sysselsette seg med etter at krisen er over. Hva er det fornuftig å bruke tiden på?

Allerede nå vet vi at mange kommer til at være permitterte og at mange også kommer til å miste sine jobber. Flere land vurderer nå å innføre borgerlønn. Det kan gi ulike stater en viss betenkningstid i forhold til fremtidig sysselsetting. Det leder også til mindre byråkrati slik at en enkel utbetalingsordning kommer på plass uten behov for kompliserte søknadsregler.



Hvilken type av arbeid kommer til å overleve? Allerede nå er vi blitt bevisst «de nye heltene», det vil si de personene som arbeider med viktige samfunnsoppgaver, slik som helsepersonell, lærere og barnehageansatte og søppeltømmere. Også bønder som produserer maten vi spiser har en slik uvurderlig oppgave. Men hvilke mer er det som er uvurderlige?



Det er selvfølgelig ingen som kan sette seg til doms over hvilken type jobb som har en stor samfunnsfunksjon og hvilken type jobb som ikke har det. Allikevel er vi nødt til å se litt på hva slags type jobber som vi trenger å prioritere i postkorona samfunnet. Vi trenger å se på en nytteverdi i forhold til de som skal tilbake i jobb.

Et annet aspekt som raskt kommer til å melde seg er at flest mulig mennesker kommer til å ønske å ha noe meningsfullt å gjøre. Folk kommer ikke til å ønske å sitte alene hjemme uten en samfunnsoppgave. Dette blir en viktig floke å løse. Borgerlønn er en midlertidig løsning på dette. Samtidig er det behov for kreativitet hos politikere for å skape nye former for arbeidsplasser.

Flere av oss er blitt vant til å gjøre ting litt langsommere. Dette er ikke nødvendigvis en negativ ting. Langsomhet gjør at man kan tenke seg nøye over hva man gjør og hvordan det skal gjøres. Veloverveide løsninger kommer vi til å ha et stort behov for i tiden som kommer. Retten til arbeid har vi alle vært opptatt av, men i det nye type samfunnet kanskje vi er nødt til å spørre oss, «hva skal være arbeid?».