Hvor er fredens menn?

I tider av kriser opplever man ofte at overlevelsesinstinktet våkner opp. Man tenker på egen og de nærmastes overlevelse. Dette er ikke så rart. Samtidig er det en forholdsvis primitiv måte å forholde seg til virkeligheten på. «Freeze and flight», å fryse eller å flykte, har med det parasympatiske nervesystemet å gjøre. Det vil si visse hormoner slår inn som for eksempel adrenalin og kodein. Dette leder til røffe og effektive avgjørelser. Avgjørelser som handler om egen overlevelse og om at jeg og mine skal ha det bra. I tillegg leder denne hormonelle innsprøytingen til en tilværelse, hvor grensene for hva man tåler, og klarer å forholde seg til, er lave. Med andre ord, risikoen for å oppleve konflikt eller problemer er relativt stor. Det handler rett og slett om personer som lever på «the edge», de er på kanten. Frykt og hormoner gjør at irritasjonen er på topp. Veldig lite skal til for å bikke over. Jeg og mine kommer først: VI MÅ HA DET BRA!

Koronakrisen har lett frem til mye solidaritet og mye forståelse. Personlig har jeg vært dypt rørt over hvor mye godvilje som finnes rundt ikring. Allikevel er det slik at når krisen utvikler seg over tid, er det fler og fler som opplever egen sårbarhet, og også frykt. Det er vel selve frykten som fort leder til en overlevelsessituasjon. Og da mener jeg en årvåkenhet for «hvordan skal det gå med meg?». Dette er en helt naturlig reaksjon. Samtidig er den veldig lite konstruktiv i det større sammenhengen, for fellesskapet og for alles beste.

Rettferdighet

Det tok mange måneder før det ledet til regelrette konflikter i land som var rammet av korona. Mange land opplevde helt sikkert at regjering og «staten» begrenset livene til innbyggerne på veldig mange måter. Måter som kanskje ikke opplevdes som helt rettferdig.  

Saken er den at rettferdighet er en meget viktig ting ved en krise. Siden dette rammer oss alle, blir vi også ekstra oppmerksomme på hva som er rettferdig og hva som ikke er rettferdig. Vi ser med Argus øyne på hva stat og regjering gjør og hva de ikke gjør. Vi ser og oppdager feil og mangler. Og vi leter, bevisst eller ubevisst etter feil og mangler. Akkurat denne tendensen tror jeg er helt naturlig. I tider av kriser vil man at alt skal foregå etter demokratiske prinsipper, og etter klare skillelinjer mellom hva som er rett og galt. Man har et behov for rettferdighet.

Statens handlingskraft

Mange stater har også reagert resolutt og vedtatt regler som gjør at viruset ikke sprer seg. Statsledere og regjeringer har fremstått som handlingskraftige, og i noen tilfeller rettferdige aktører. Til å begynne med så dette også ut som om man bestrebet seg etter å finne brukbare fellesløsninger, dvs løsninger som er til det beste for hele folket, hele nasjonen. Etter hvert så viste det seg at det som var viktigst for stater, regjeringer og politikere, er økonomien. Ulike former for «redningspakker» for de viktigste industrier og foretak var det nå som var viktig. Medborgeren var plutselig skjøvet i bakgrunnen. Nå var det arbeidsplasser, men fremfor alt «økonomien» som skulle reddes.

For utenforstående ble dette raskt til en abstrakt affære. Sikkerhetstiltak, støtte til sykepleiere, innkjøp av behandlingsutstyr og forbedrede testingsmuligheter, hadde vært noe meget håndfast og forståelige tiltak, fra regjeringens side. Nå var det et annet fokus, et fokus som mange av oss opplever som annerledes, og kanskje heller ikke så viktig ved en krise: hvilke firmaer skal få ekstra penger og hvilke skal ikke få det.

Økonomien stod i høysete. Krisen dreide seg ikke lenger om her og nå, den dreide seg om fremtiden, hvilke foretak skal kunne overleve, og hvordan kommer deres konkurransekraft å være i forhold til andre lands firmaer. «Markedet» hadde enda en gang inntatt fokus hos beslutningstakerne.

Man kan selvfølgelig ikke si at det å satse på økonomien er en feilslått prioritering. Men nå (i april 2020) forholdt det seg slik at ingen kunne forutse hvordan markedet skulle komme til å se ut om 6-12 måneder frem i tid. Alt var på en måte oppe til vurdering. Ingen visste hvordan det kommer til å bli (og det vet vi fortsatt ikke). Så slike antagelser om hva som er lurt å gjøre og hva som ikke er lurt å gjøre ble til en slags gjetning. Vi håper og tror at det blir omtrent så her, sa politikerne. Nei, de sa selvfølgelig ikke det, men de tegnet opp et bilde om at «business as usual», var nært forestående.

Denne form for avanserte gjetninger, ligner velig mye på det som man i finansverden kaller for spekulasjon, dvs. man tror at det og det konsernet skal gå med vinst innen en viss tid. Det å sysselsette seg med avanserte gjetninger, eller «spekulasjoner», er for så vidt noe politikere kan befatte seg med. Det er bare det at det passer ikke så bra sammen med en krise. En krise når mennesker dør, og helst av alt vil ha noen form for trygghet. Ja, jeg vet at penger kan oppleves som en trygghet for mange, men det er tross alt en falsk trygghet. Det er andre verdier som er viktigere enn penger.

Redningspakkene var dog det som de fleste politikere var opptatt av når krisen hadde foregått en viss tid. Ut ifra en psykologisk betraktning kan man kanskje si at man ble opptatt av spillet. Det økonomiske spillet, men også det maktpolitiske spillet.

Er det da feil at politikere er opptatt av det maktpolitiske spillet? Nei, ikke nødvendigvis. Det er bare det at kriser trenger en annen form for lederskap. Det trengs lederskap som klarer å inkludere alle innbyggere i et land. Det trengs ledere som ser det større bildet. Det trengs visjonærer.

Mange av oss vet hva som har vært et stort problem med den gamle verden vi legger bak oss; «vinsttenking» og «overutnyttelse av ressurser». Vi hadde håpet og trudd at det kom noe annet ut av «den største, mest verdensoppfattende krisen vi noensinne har opplevd», enn at politikere ønsket å støtte de som allerede har. Å gi penger til de industrielle kompleks som allerede finnes i samfunnet. Det virker på en eller annen måte som så lite visjonært, og kanskje rett og slett konservativt.

Konkurransekraft

Det er selvfølgelig ikke helt feil at man tenker over egen konkurransekraft. Og at man ser over naboens konkurransekraft. Men det hele baserer seg på en tankegang om hvem som kan tjene mest på visse produkter. En forholdsvis primitiv tankegang, og særlig når en pandemi, en verdensomspennende krise utspiller seg. Journalister og media er jo dog raskt med på galoppen. «Ja, hvem er det som skal ha penger. Hvor mye får de?». Journalister tenker kanskje ofte at de er den tredje statsmakten og et korrektiv til de som styrer et land, men altfor ofte benytter de seg av samme språk, og samme tankegang som makthaverne. Det blir veldig rask at man forholder seg til det vante og kjente. Det er liksom dette vi kan og som vi kjenner til.

Hvis man forestiller seg at samfunnsforandring er mulig, er denne formen for tankegang veldig kjedelig og statisk, og den leder veldig rask til at forandringer ikke inntreffer. Man velger bevisst eller ubevisst status quo.

Det økonomiske paradigmet har i lang, lang tid vært det gjeldene paradigmet i en neo liberalistisk tolkning av verden og samfunnet. Den har gått dypt inn i vårt språk og vår tankegang. Det gjennomsyrer tankeganger både hos politikere, byråkrater og selvfølgelig business men. Det er en tankegang som handler om å skape «merverdi», å skape et slags overskudd. Jeg synes ikke at kapitalisme er feil. Jeg synes ikke at det er feil å skape en merverdi. Men jeg synes det er nødvendig i 2020 at man setter merverdi i samsvar med: utnyttelse av jordens ressurser, tap av biologisk mangfold, menneskelig lidelse, dyre lidelse, og en forsøpling av den estetiske opplevelsen på planeten Tellus. Med andre ord en helhetsopplevelse. Hvis man ikke har denne helhetsforståelse så danne man beslutninger på feilaktig grunnlag. Vi skulle jo ønske at alle personer som sitter i posisjoner hvor viktige beslutninger skal tas har en slik oversikt, en slik helhetsforståelse. Dessverre forholder det seg ikke slik. En økonomisk tankegang er gjerne det som gjennomsyrer tankesettet til mange av de som tar beslutninger. Vi har egentlig ikke kommet så langt når det kommer til det å stille krav om at mange hensyn bør tas av politikere. Eller for å si det på en annen måte, den økonomiske virkeligheten er gjerne den altoverskyggende virkeligheten for de fleste beslutningstakere.

Når økonomi styrer beslutninger

Dessverre er det slik at når realøkonomi styrer beslutninger er det at noen av de viktige aspektene som jeg tidligere gjorde rede for, trer i bakgrunnen. Tanken om at man kan vinne noe, gjør også at noen må tape noe. Det oppstår derved en politikk som dreier seg om konkurranse. Konkurranse oppfordrer til kamp, til strategi, til å klare å tjene litt mer enn den andre. Det er med andre ord en tankegang som er lite inkluderende og solidarisk.

En konkurranseinnstilling leder også til konflikter og til krig. Man skulle kunne tro at en pandemi hadde ledet frem til en harmoni mellom mennesker. En opplevelse av at vi sitter alle i samme båt. Vi er nødt til å gjøre det beste av situasjonen. Vi er nødt til å gjøre det slik at vi alle sammen har det bra.

Hvis statsledere ikke signaliserer en solidarisk og inkluderende holdning, kommer heller ikke befolkningen til å ha denne holdningen. Hvis statsledere utmerker seg i sin måte å styre på gjennom å skape fordeler, å skaffe seg mer makt, kommer også befolkningen til å bli påvirket av en slik holdning. Mange mennesker kan til og med oppleve at de befinner seg i en direkte opposisjon til styresmaktene; de vil noe som jeg ikke vil. Ikke-inkludering leder til frustrasjon og ubehag.

Nei, vi lever ikke den beste av alle verder. Vi lever ikke i en verd hvor statsledere utmerker seg gjennom å være inkluderende og harmoniserende. Tvert imot. Forskjellene i mange samfunn kommer nå til overflaten. Konfliktlinjene blir tydeligere og tydeligere. Maktstrukturene blir også tydeligere og tydeligere. Det er trist, men slik er det.

Hvem kunne trudd at noen orket å sette i gang en innbyrdeskrig imens det pågår en pandemi? Hvem hadde trudd at det var mulig å sette i gang en krig mot nabostaten mens folk dør av en ukjent sykdom? Hvis man ikke ser tornen i sitt eget øye, så ser man det gjerne i sin nestes, sier bibelen. Ja, det ligger nok mye i det. Man ser andre som gjør eller tenker feil. Maktpolitiske handlinger settes i gang. Vi har problemer med å lære fra historiens misstak.

Platon ønsket at filosofene skulle styre. Han tenkte seg at dette var menn som klarte å overskue problemene i et samfunn. Hvorvidt han hadde rette eller ikke lær vi aldri få vite. Det vi dog vet er at mennesker som ikke klarer å gi slipp på «vinsttenking» når mennesker opplever en krise, ikke er bra på å ta beslutninger. De har altfor liten kapasitet til å se utover sin egen horisont. Vi trenger vidsynte mennesker. Mennesker som kan ta innover seg store problemkomplekser. Samfunnet kommer ikke til å bli som «vanlig». Samfunnet kommer til å bli annerledes. Ja, det kommer ikke nødvendigvis til å bli «nytt», men det kommer til å bli annerledes. Allerede nå er det annerledes.

Fredens menn

Jeg har i tittelen spurt etter fredens menn. Dette er selvfølgelig en symbolsk måte å si dette på. Vi trenger ikke herskere, eller beslutningstakere som har vinstteorien som ståsted, vi trenger noe annet. Vi trenger menn som strever etter fred. Det vil si som ønsker fred for sin befolkning. Noen som ønsker å ta vare på flest mulig. Ikke kun dette, fordi fred dreier seg også om å sikre en god fremtid. For å sikre en god fremtid trenger man å tenke helhetlig, men trenger å ta med ulike aspekter inn i ekvasjonen. Slike menn er det vi trenger nå. Eller selvfølgelig kvinner! Kvinner innehar jo allerede de alle fleste av de egenskapene som skal til for å styre ved en krise. De har omtanke, de har en forestilling om at alle skal med, og de har et spesielt hensyn i forhold til å sikre familiens og slektens overlevelse. De har alt det som skal til!

Problemet i dag er fortsatt at en liberalistisk tankegang dreier seg om konkurranse. På den politiske, og business arenaen er det konkurranse som gjelder. Man «selger» sine argumenter inn. Mange kvinner synes ikke at denne måten å føre diskusjoner på er noe tess. De synes rett og slett at den er slitsom. De velger rett og slett ikke å gå inn i maktens korridorer for å være med på spillet. Dette er synd. Det er synd fordi det er akkurat denne typen av vidsynte kvinner vi hadde trengt nå i denne krisen. Det er vidsynte kvinner som kunne fått ned konfliktnivået. Det er de som kunne ha inkludert flest mulig, slik at den form for felles forståelse, og kanskje til og med fred, kunne modnes frem i samfunnskroppen.

Vi får håpe at enten kvinner, eller fredens menn, kliver frem og tar ansvar. De skal vite at vi trenger dem mer enn noensinne!