Håpets tid

 Advent betyr forventning. Å se frem imot det som skal komme. Å glede seg til at noe fint skal skje, som for eksempel at Jesusbarnet blir født 24 desember. Eller at Kristus i oss blir født påny hver jul.

Nå har det jo seg slik at mange ikke akkurat ser lyset i tunnelen. Det ser litt mørkt ut både her og der hvis man ser på smittesituasjonen for Covid-19. Jeg vil heller ikke male opp en eventuell vaksine som svaret på være bønner. Det kan hende at verden og virkeligheten blir annerledes når folk begynner å vaksinere seg. Og ja, jag tror faktisk det. Å andre siden er det ikke helt sikkert at vi får virussituasjonen og smittesituasjonen under kontroll. Det er dog viktig å håpe. Håpet får på en måte altfor lite betydning i den situasjonen vi befinner oss i.

Håpet er troen på at det skal gå bra. Det er en slags indre forvissning om at det kommer til å løse seg. Et svar kommer til å dukke opp. Mitt hjerte eller min intuisjon kommer til å finne på noe som gjør at det går bra for meg.

Er det en ting vi er sikre på i dag er det at ingen vet. Jo, jeg vet at noen har utviklet en vaksine som benytter seg av DNA for å skape et protein i kroppen vår, og at dette protein skal gjøre oss immune mot viruset. Jeg vet at andre har benyttet seg av RNA for å få den samme effekten av en slags immunitet. Det ingen dog vet er hvor lenge denne immunitet holder i seg. I tillegg er det så mange ting om Covid-19 og alle eventuelle mutasjoner vi ikke vet noe om. Så er det greit å ikke vite? Det ser ikke slik ut. Mange vil så gjerne at «svaret» skal finnes der, lett tilgjengelig. At vaksinen skal gjøre at problemene våre forsvinner. Vi kan håpe at de har rett. Men jeg, som tross alt har levd noen år, er ikke lenger skråsikker. Jeg forestiller meg at ting kanskje ikke blir helt som de har tenkt seg. Og i denne kalkyle hvor ingen gitte framtidsscenarier står frem som mer trolig enn den andre – forholder jeg meg til håpet. Akkurat fordi at jeg «tror» at løsningen kommer til å åpenbare seg en dag. Men ikke fordi at jeg «vet» at den kommer til å gjøre det.

Jeg synes det er blitt gitt altfor liten plass til denne undringen i forhold til pandemien vi alle opplever. Munnbind kan være bra. Avstand kan være bra. Viruset kan mutere. Det er skråsikkerheten som gjør meg usikker. Hvorfor mener Helsemyndigheten så sikkert at en ting er riktig. Jo, jeg vet at de har moderert seg i forhold til mange ting, samtidig er det vel slik at vi vil at de skal komme frem med en «løsning».

Hvis man har prøvd å sette seg inn i hvordan T-celler og eventuelle protein fungerer i forhold til virus innser man straks at her finnes det ingen «klare» grenser for hva som er lurt eller ikke lurt. Immunologi er en vanskelig vitenskap. Jeg savner litt mer undring i forhold til det som kan være bra for oss. Vi har hørt at vitamin C og vitamin D kan være bra for oss i forhold til å styrke et immunsystem som kan motstå Covid-19. Denne undringen savner jeg litt i forhold til det å forholde seg til en pandemi.

Å være forberedt

Framtidsscenarier tenker ut hvordan det kan gå i fremtiden. Hvis man har nok forskjellige forestillinger om hvordan det kommer til å gå så kan man være forberedt på det som skal komme. Det har vist seg at ingen land var forberedt. Framtidsscenariene vi hadde spekulert i omfattet ikke det vi opplever akkurat nå.

Man kaller gjerne den motstandskraft som et samfunn, en kultur, eller et menneske, har for resilience. Resilience eller motstandskraft innebærer å kunne å stå imot alle forandringer som kan komme. Det er sikkert mange av oss som har innsett at vi ikke har nok resilience, eller motstandskraft, til å takle alt det som denne pandemien innebærer. Samtidig lærer vi. Vi innser at det er lurt å vaske hender, lurt å holde avstand, og kanskje også å ta på munnbind. Vi lærer oss at smittetallene ikke kommer til å minske med det første. Vi lærer oss å forholde oss til alt sammen. Kanskje vi også lærer oss å ta alt sammen på en litt bedre måte. Jeg vet ikke, men jeg håper det. Å kalle 2020 for det verste året noensinne er kanskje ikke en lur ting. Hvis man velger å befinne seg i en offerrolle så finner man som oftest ikke løsninger. Håpet er vår venn, og det kan være lurt å stole litt på denne vennen i denne tid.

Gjennom å dele våre gode løsninger på hvordan vi forholder oss til alt dette så kan det fødes en strime av håp. Hvis vi klarer å holde på håpet bygger vi også opp en slags motstandskraft. Det finnes ingen gitte sannheter i situasjonen vi befinner oss i akkurat nå. Men sammen bidrar vi til å finne svar. Sammen med et ønske, og et håp, så kommer det et svar som kanskje hjelper oss å leve nye og bedre liv.

Det var en gang en vaksine . . .

 Vi ønsker det alle sammen. Vi vil ha en slags beskyttelse mot corona viruset Covid-19. Vi vil føle oss trygge. Vi vil gjerne vite at vi ikke får sykdommen. Vi vil gjerne unngå å bli smittet av corona viruset!!!

Kommer vi til å klare det? Kommer et land til å fremstille en vaksine som gjør oss immune mot viruset? Historien vil gi oss svaret. Men frem til den dagen at vi vet svaret er vi nødt til å tenke over konsekvensene - du og jeg. Vi er nødt til å tenke over hvorvidt vi ønsker å ta en vaksine som kanskje ikke virker.

Det er ikke noe lett valg å ta. Spørsmålet lurer der i bakhodet på mange av oss. Noen har bestemt seg allerede for at de ikke vil ta vaksinen. De vil ikke ta risikoen. De stoler rett og slett ikke på farmasi industrien. Andre av oss har allerede bestemt seg for å ta den. «Jeg vil beskytte meg selv». Jeg kommer til å ta vaksinen når den kommer. Jeg stoler på myndighetene, og på medisinsk kompetanse.

Det er vanskelig å si hvem som har rett og hvem som har feil i dette spørsmålet. Det vi vet er at dette viruset ikke forsvinner med det første. Vi ser ut til å være fast i en situasjon som ingen av oss ønsker. Hva skal vi gjøre?

Her finnes ingen enkle svar. Leger, forskere og immunologer arbeider med å finne et botemiddel mot Covid-19. Det vil si de finner ikke noe botemiddel for det finnes ikke et botemiddel mot et slikt virus. Men de kan finne opp måter som kan gi oss antistoffer mot et slikt virus. Det er det beste vi kan håpe på.

Håpet kan forflytte fjell – det vet vi. Kanskje at håpet er sterkt nok for å beseire viruset hvis vi tar en vaksine? Placeboeffekten er utrolig sterk. Kanskje troen på at jeg skal bli beskyttet er nok, hvis vi går til det skrittet for å ta vaksinen. Vi får håpe det.

Teoriene er mange både på hva som kan være bra for oss i forhold til hva en vaksine kan gjøre for oss, og ikke minst på hva slags ulike former for bivirkning en slik vaksine kan ha.

Jeg har ingen formening om hvorvidt en vaksine er bra for oss eller ikke. Men jeg tror at det er viktig å ha håp. Slik situasjonen er nå ser det ut til at alt flere mennesker er på vei til å miste håpet. Det er en skummel utvikling. Jeg velger å ha håp, jeg velger å ha tro. Vi mennesker trenger det for å komme oss ut av denne situasjonen.

Hvor er fredens menn?

I tider av kriser opplever man ofte at overlevelsesinstinktet våkner opp. Man tenker på egen og de nærmastes overlevelse. Dette er ikke så rart. Samtidig er det en forholdsvis primitiv måte å forholde seg til virkeligheten på. «Freeze and flight», å fryse eller å flykte, har med det parasympatiske nervesystemet å gjøre. Det vil si visse hormoner slår inn som for eksempel adrenalin og kodein. Dette leder til røffe og effektive avgjørelser. Avgjørelser som handler om egen overlevelse og om at jeg og mine skal ha det bra. I tillegg leder denne hormonelle innsprøytingen til en tilværelse, hvor grensene for hva man tåler, og klarer å forholde seg til, er lave. Med andre ord, risikoen for å oppleve konflikt eller problemer er relativt stor. Det handler rett og slett om personer som lever på «the edge», de er på kanten. Frykt og hormoner gjør at irritasjonen er på topp. Veldig lite skal til for å bikke over. Jeg og mine kommer først: VI MÅ HA DET BRA!

Koronakrisen har lett frem til mye solidaritet og mye forståelse. Personlig har jeg vært dypt rørt over hvor mye godvilje som finnes rundt ikring. Allikevel er det slik at når krisen utvikler seg over tid, er det fler og fler som opplever egen sårbarhet, og også frykt. Det er vel selve frykten som fort leder til en overlevelsessituasjon. Og da mener jeg en årvåkenhet for «hvordan skal det gå med meg?». Dette er en helt naturlig reaksjon. Samtidig er den veldig lite konstruktiv i det større sammenhengen, for fellesskapet og for alles beste.

Rettferdighet

Det tok mange måneder før det ledet til regelrette konflikter i land som var rammet av korona. Mange land opplevde helt sikkert at regjering og «staten» begrenset livene til innbyggerne på veldig mange måter. Måter som kanskje ikke opplevdes som helt rettferdig.  

Saken er den at rettferdighet er en meget viktig ting ved en krise. Siden dette rammer oss alle, blir vi også ekstra oppmerksomme på hva som er rettferdig og hva som ikke er rettferdig. Vi ser med Argus øyne på hva stat og regjering gjør og hva de ikke gjør. Vi ser og oppdager feil og mangler. Og vi leter, bevisst eller ubevisst etter feil og mangler. Akkurat denne tendensen tror jeg er helt naturlig. I tider av kriser vil man at alt skal foregå etter demokratiske prinsipper, og etter klare skillelinjer mellom hva som er rett og galt. Man har et behov for rettferdighet.

Statens handlingskraft

Mange stater har også reagert resolutt og vedtatt regler som gjør at viruset ikke sprer seg. Statsledere og regjeringer har fremstått som handlingskraftige, og i noen tilfeller rettferdige aktører. Til å begynne med så dette også ut som om man bestrebet seg etter å finne brukbare fellesløsninger, dvs løsninger som er til det beste for hele folket, hele nasjonen. Etter hvert så viste det seg at det som var viktigst for stater, regjeringer og politikere, er økonomien. Ulike former for «redningspakker» for de viktigste industrier og foretak var det nå som var viktig. Medborgeren var plutselig skjøvet i bakgrunnen. Nå var det arbeidsplasser, men fremfor alt «økonomien» som skulle reddes.

For utenforstående ble dette raskt til en abstrakt affære. Sikkerhetstiltak, støtte til sykepleiere, innkjøp av behandlingsutstyr og forbedrede testingsmuligheter, hadde vært noe meget håndfast og forståelige tiltak, fra regjeringens side. Nå var det et annet fokus, et fokus som mange av oss opplever som annerledes, og kanskje heller ikke så viktig ved en krise: hvilke firmaer skal få ekstra penger og hvilke skal ikke få det.

Økonomien stod i høysete. Krisen dreide seg ikke lenger om her og nå, den dreide seg om fremtiden, hvilke foretak skal kunne overleve, og hvordan kommer deres konkurransekraft å være i forhold til andre lands firmaer. «Markedet» hadde enda en gang inntatt fokus hos beslutningstakerne.

Man kan selvfølgelig ikke si at det å satse på økonomien er en feilslått prioritering. Men nå (i april 2020) forholdt det seg slik at ingen kunne forutse hvordan markedet skulle komme til å se ut om 6-12 måneder frem i tid. Alt var på en måte oppe til vurdering. Ingen visste hvordan det kommer til å bli (og det vet vi fortsatt ikke). Så slike antagelser om hva som er lurt å gjøre og hva som ikke er lurt å gjøre ble til en slags gjetning. Vi håper og tror at det blir omtrent så her, sa politikerne. Nei, de sa selvfølgelig ikke det, men de tegnet opp et bilde om at «business as usual», var nært forestående.

Denne form for avanserte gjetninger, ligner velig mye på det som man i finansverden kaller for spekulasjon, dvs. man tror at det og det konsernet skal gå med vinst innen en viss tid. Det å sysselsette seg med avanserte gjetninger, eller «spekulasjoner», er for så vidt noe politikere kan befatte seg med. Det er bare det at det passer ikke så bra sammen med en krise. En krise når mennesker dør, og helst av alt vil ha noen form for trygghet. Ja, jeg vet at penger kan oppleves som en trygghet for mange, men det er tross alt en falsk trygghet. Det er andre verdier som er viktigere enn penger.

Redningspakkene var dog det som de fleste politikere var opptatt av når krisen hadde foregått en viss tid. Ut ifra en psykologisk betraktning kan man kanskje si at man ble opptatt av spillet. Det økonomiske spillet, men også det maktpolitiske spillet.

Er det da feil at politikere er opptatt av det maktpolitiske spillet? Nei, ikke nødvendigvis. Det er bare det at kriser trenger en annen form for lederskap. Det trengs lederskap som klarer å inkludere alle innbyggere i et land. Det trengs ledere som ser det større bildet. Det trengs visjonærer.

Mange av oss vet hva som har vært et stort problem med den gamle verden vi legger bak oss; «vinsttenking» og «overutnyttelse av ressurser». Vi hadde håpet og trudd at det kom noe annet ut av «den største, mest verdensoppfattende krisen vi noensinne har opplevd», enn at politikere ønsket å støtte de som allerede har. Å gi penger til de industrielle kompleks som allerede finnes i samfunnet. Det virker på en eller annen måte som så lite visjonært, og kanskje rett og slett konservativt.

Konkurransekraft

Det er selvfølgelig ikke helt feil at man tenker over egen konkurransekraft. Og at man ser over naboens konkurransekraft. Men det hele baserer seg på en tankegang om hvem som kan tjene mest på visse produkter. En forholdsvis primitiv tankegang, og særlig når en pandemi, en verdensomspennende krise utspiller seg. Journalister og media er jo dog raskt med på galoppen. «Ja, hvem er det som skal ha penger. Hvor mye får de?». Journalister tenker kanskje ofte at de er den tredje statsmakten og et korrektiv til de som styrer et land, men altfor ofte benytter de seg av samme språk, og samme tankegang som makthaverne. Det blir veldig rask at man forholder seg til det vante og kjente. Det er liksom dette vi kan og som vi kjenner til.

Hvis man forestiller seg at samfunnsforandring er mulig, er denne formen for tankegang veldig kjedelig og statisk, og den leder veldig rask til at forandringer ikke inntreffer. Man velger bevisst eller ubevisst status quo.

Det økonomiske paradigmet har i lang, lang tid vært det gjeldene paradigmet i en neo liberalistisk tolkning av verden og samfunnet. Den har gått dypt inn i vårt språk og vår tankegang. Det gjennomsyrer tankeganger både hos politikere, byråkrater og selvfølgelig business men. Det er en tankegang som handler om å skape «merverdi», å skape et slags overskudd. Jeg synes ikke at kapitalisme er feil. Jeg synes ikke at det er feil å skape en merverdi. Men jeg synes det er nødvendig i 2020 at man setter merverdi i samsvar med: utnyttelse av jordens ressurser, tap av biologisk mangfold, menneskelig lidelse, dyre lidelse, og en forsøpling av den estetiske opplevelsen på planeten Tellus. Med andre ord en helhetsopplevelse. Hvis man ikke har denne helhetsforståelse så danne man beslutninger på feilaktig grunnlag. Vi skulle jo ønske at alle personer som sitter i posisjoner hvor viktige beslutninger skal tas har en slik oversikt, en slik helhetsforståelse. Dessverre forholder det seg ikke slik. En økonomisk tankegang er gjerne det som gjennomsyrer tankesettet til mange av de som tar beslutninger. Vi har egentlig ikke kommet så langt når det kommer til det å stille krav om at mange hensyn bør tas av politikere. Eller for å si det på en annen måte, den økonomiske virkeligheten er gjerne den altoverskyggende virkeligheten for de fleste beslutningstakere.

Når økonomi styrer beslutninger

Dessverre er det slik at når realøkonomi styrer beslutninger er det at noen av de viktige aspektene som jeg tidligere gjorde rede for, trer i bakgrunnen. Tanken om at man kan vinne noe, gjør også at noen må tape noe. Det oppstår derved en politikk som dreier seg om konkurranse. Konkurranse oppfordrer til kamp, til strategi, til å klare å tjene litt mer enn den andre. Det er med andre ord en tankegang som er lite inkluderende og solidarisk.

En konkurranseinnstilling leder også til konflikter og til krig. Man skulle kunne tro at en pandemi hadde ledet frem til en harmoni mellom mennesker. En opplevelse av at vi sitter alle i samme båt. Vi er nødt til å gjøre det beste av situasjonen. Vi er nødt til å gjøre det slik at vi alle sammen har det bra.

Hvis statsledere ikke signaliserer en solidarisk og inkluderende holdning, kommer heller ikke befolkningen til å ha denne holdningen. Hvis statsledere utmerker seg i sin måte å styre på gjennom å skape fordeler, å skaffe seg mer makt, kommer også befolkningen til å bli påvirket av en slik holdning. Mange mennesker kan til og med oppleve at de befinner seg i en direkte opposisjon til styresmaktene; de vil noe som jeg ikke vil. Ikke-inkludering leder til frustrasjon og ubehag.

Nei, vi lever ikke den beste av alle verder. Vi lever ikke i en verd hvor statsledere utmerker seg gjennom å være inkluderende og harmoniserende. Tvert imot. Forskjellene i mange samfunn kommer nå til overflaten. Konfliktlinjene blir tydeligere og tydeligere. Maktstrukturene blir også tydeligere og tydeligere. Det er trist, men slik er det.

Hvem kunne trudd at noen orket å sette i gang en innbyrdeskrig imens det pågår en pandemi? Hvem hadde trudd at det var mulig å sette i gang en krig mot nabostaten mens folk dør av en ukjent sykdom? Hvis man ikke ser tornen i sitt eget øye, så ser man det gjerne i sin nestes, sier bibelen. Ja, det ligger nok mye i det. Man ser andre som gjør eller tenker feil. Maktpolitiske handlinger settes i gang. Vi har problemer med å lære fra historiens misstak.

Platon ønsket at filosofene skulle styre. Han tenkte seg at dette var menn som klarte å overskue problemene i et samfunn. Hvorvidt han hadde rette eller ikke lær vi aldri få vite. Det vi dog vet er at mennesker som ikke klarer å gi slipp på «vinsttenking» når mennesker opplever en krise, ikke er bra på å ta beslutninger. De har altfor liten kapasitet til å se utover sin egen horisont. Vi trenger vidsynte mennesker. Mennesker som kan ta innover seg store problemkomplekser. Samfunnet kommer ikke til å bli som «vanlig». Samfunnet kommer til å bli annerledes. Ja, det kommer ikke nødvendigvis til å bli «nytt», men det kommer til å bli annerledes. Allerede nå er det annerledes.

Fredens menn

Jeg har i tittelen spurt etter fredens menn. Dette er selvfølgelig en symbolsk måte å si dette på. Vi trenger ikke herskere, eller beslutningstakere som har vinstteorien som ståsted, vi trenger noe annet. Vi trenger menn som strever etter fred. Det vil si som ønsker fred for sin befolkning. Noen som ønsker å ta vare på flest mulig. Ikke kun dette, fordi fred dreier seg også om å sikre en god fremtid. For å sikre en god fremtid trenger man å tenke helhetlig, men trenger å ta med ulike aspekter inn i ekvasjonen. Slike menn er det vi trenger nå. Eller selvfølgelig kvinner! Kvinner innehar jo allerede de alle fleste av de egenskapene som skal til for å styre ved en krise. De har omtanke, de har en forestilling om at alle skal med, og de har et spesielt hensyn i forhold til å sikre familiens og slektens overlevelse. De har alt det som skal til!

Problemet i dag er fortsatt at en liberalistisk tankegang dreier seg om konkurranse. På den politiske, og business arenaen er det konkurranse som gjelder. Man «selger» sine argumenter inn. Mange kvinner synes ikke at denne måten å føre diskusjoner på er noe tess. De synes rett og slett at den er slitsom. De velger rett og slett ikke å gå inn i maktens korridorer for å være med på spillet. Dette er synd. Det er synd fordi det er akkurat denne typen av vidsynte kvinner vi hadde trengt nå i denne krisen. Det er vidsynte kvinner som kunne fått ned konfliktnivået. Det er de som kunne ha inkludert flest mulig, slik at den form for felles forståelse, og kanskje til og med fred, kunne modnes frem i samfunnskroppen.

Vi får håpe at enten kvinner, eller fredens menn, kliver frem og tar ansvar. De skal vite at vi trenger dem mer enn noensinne!

 

Solidaritetens dag 1. mai 2020

I dag er det solidaritetens dag. Det vil si vi pleier å kalle den for arbeidernes dag men hensikten med dagen er at alle som arbeider opplever en solidaritet med hverandre. Det er en fin tanke. En tanke og en følelse som skal lede til fellesskap.

Vi er mange som har feiret denne dagen i gode venners lag, med paroler, med sang og med politisk patos. I år er denne dagen annerledes. Vi kan ikke møtes på gater og torg. Vi er nødt til å markere dagen hjemme, eller eventuelt på et eller annet virtuelt arrangement. Det hele er veldig annerledes. Ikke mange arbeidere hadde trudd at denne dagen noen gang skulle komme.



Samtidig er det slik at behovet for solidaritet er større enn noensinne. Ja vi trenger akkurat den solidariteten i denne tid. Innsikten om at vi står sammen om dette. I mange land har fagforeningene blitt færre og fått svekket makt og innflytelse. I Norden har de fortsatt stor gjennomslagskraft. De er en del av det viktige samfunnsmaskineriet.

Solidaritetssamfunnet kommer til å bli meget viktig å bygge opp etter koronakrisen. Nå befinner vi oss i en situasjon hvor alle vil ha. Alle mener at de er ufordelaktig lidende. De ber om større og større «redningspakker» for at akkurat deres profesjon skal ha det greit. Det er en absurd situasjon. Og jeg er uenig med regjeringen som velger å gi ut så store «redningspakker» og støtteordninger på et så tidlig stadium. Solidariteten hadde trengt å komme på plass først, før man begynner å høre på stemmene «meg», «meg» og «meg».



Dessverre er det slik at frykt leder til overlevelsesmodus og til at mange ikke ser lenger enn sin egen nese. Sånn er det nå. Allikevel er det slik at vi trenger å tenke over samfunnet etterpå, samfunnet som vi blir nødt til å skape sammen. Vi kan ikke tilfredsstille alle som synes at det er vanskelig her og nå. Vi er nødt til å ta på oss større briller. Solidariteten er kommet for å bli. Og den er det som kommer til å gjøre at vi kan oppleve at vi bor i en trygg nasjon når koronakrisen er over.

«Hva vil være arbeid?»

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksson er blitt intervjuet av Ole Torp om postkorona samfunnet 22-4-20. En av de tingene han tar opp i intervjuet er hva mennesker skal sysselsette seg med etter at krisen er over. Hva er det fornuftig å bruke tiden på?

Allerede nå vet vi at mange kommer til at være permitterte og at mange også kommer til å miste sine jobber. Flere land vurderer nå å innføre borgerlønn. Det kan gi ulike stater en viss betenkningstid i forhold til fremtidig sysselsetting. Det leder også til mindre byråkrati slik at en enkel utbetalingsordning kommer på plass uten behov for kompliserte søknadsregler.



Hvilken type av arbeid kommer til å overleve? Allerede nå er vi blitt bevisst «de nye heltene», det vil si de personene som arbeider med viktige samfunnsoppgaver, slik som helsepersonell, lærere og barnehageansatte og søppeltømmere. Også bønder som produserer maten vi spiser har en slik uvurderlig oppgave. Men hvilke mer er det som er uvurderlige?



Det er selvfølgelig ingen som kan sette seg til doms over hvilken type jobb som har en stor samfunnsfunksjon og hvilken type jobb som ikke har det. Allikevel er vi nødt til å se litt på hva slags type jobber som vi trenger å prioritere i postkorona samfunnet. Vi trenger å se på en nytteverdi i forhold til de som skal tilbake i jobb.

Et annet aspekt som raskt kommer til å melde seg er at flest mulig mennesker kommer til å ønske å ha noe meningsfullt å gjøre. Folk kommer ikke til å ønske å sitte alene hjemme uten en samfunnsoppgave. Dette blir en viktig floke å løse. Borgerlønn er en midlertidig løsning på dette. Samtidig er det behov for kreativitet hos politikere for å skape nye former for arbeidsplasser.

Flere av oss er blitt vant til å gjøre ting litt langsommere. Dette er ikke nødvendigvis en negativ ting. Langsomhet gjør at man kan tenke seg nøye over hva man gjør og hvordan det skal gjøres. Veloverveide løsninger kommer vi til å ha et stort behov for i tiden som kommer. Retten til arbeid har vi alle vært opptatt av, men i det nye type samfunnet kanskje vi er nødt til å spørre oss, «hva skal være arbeid?».

Usikkerhetens tid

Vi lever i usikre tider. Ingen av oss har opplevd noe som er så usikkert som akkurat NÅ! Noen er usikre i forhold til hvorvidt de kan bli smittet. Andre er usikre på hvilken måte man kan beskytte seg på. Og alle sammen er vi usikre på hvordan dette viruset oppfører seg, og hva som skulle skje hvis akkurat jeg ble rammet?!.

I tillegg til disse personlige bekymringene så er også staten usikker. De avholder presskonferanser og gir et inntrykk av å ha situasjonen under kontroll. Kanskje de også vet litt mer enn de fleste av oss, men allikevel vet de ikke hvor denne situasjonen løses, eller hva som skjer etterpå.



Mange eksperter har vært usikre i forhold til sine råd om hva som er lurt å ikke lurt å gjøre i denne situasjonen. Det har vært et stort sprik i forholdsregler og i forhold til hvorvidt det er lurt eller ikke lurt å skape flokkimmunitet i et land. Kan man i det hele tatt bli immun mot dette viruset?

Mange, mange spørsmål som ikke lar seg besvares så enkelt. I tillegg så har vi en del spesielle statsledere rundt ikring som tar situasjonen på alvor i svært forskjellig grad. Donald Trump utmerker seg som alltid gjennom å si at man ikke kan stole på noen medier eller noen aviser. Dette bidrar selvfølgelig ikke til å minske graden av usikkerhet, men kanskje at han for en gang skyld har rett.

Kanskje at man ikke skal stole blindt på noe form for media. Kanskje at man rett og slett må stole på egen magefølelse, egen innsikt om hva som oppleves som det riktige å gjøre akkurat nå.

Jeg skulle ønske at jeg hadde et råd å gi. Skulle ønske at jeg visste om en vei ut av denne usikkerheten. Det gjør jeg dessverre ikke. Jeg vet at vi er nødt til å stå i den og forholde oss til den. Samtidig tenker jeg at det er viktig å stole på seg selv, og det er viktig å stole på de nærmeste som er rundt en.

Vi skal klare dette her sammen, uansett om vi får noen falske eller sanne nyheter presentert for oss. Det er viktig å holde fast på de gode sidene hos mennesket. Det å støtte hverandre er den viktigste tryggheten vi har.

Tilbake stilling

Det føles som om vi alle har tatt et skritt tilbake. Og det har jo også mange av oss gjort. Vi befinner oss på hjemmekontor. Vi har trukket oss tilbake fra våre arbeid, og våre hverdagsmiljøer. Ting har på en måte stanset opp litt. Vi tar det roligere enn hva vi ellers gjør. Vi avventer. Venter på at myndighetene skal gi oss nye retningslinjer og eventuelle nye restriksjoner. Vi er satt tilbake i hvilemodus.



Denne nye situasjonen gir også mulighet til refleksjon. Refleksjon over eget liv og eget hjem. Det er en slags øvelse i mindfullness. De av oss som ikke har vært så opptatt av dette tidligere får nå en mulighet til å slappe av, ta livet litt med ro, og å lære seg å bli kvitt stressende energi. Hverdagene våre rommer så mye mer av tid, individuelle valg, og mulighet til å være litt effektive eller disiplinerte på eget hjemmekontor.

Samfunnet er satt på vent. Vi vet ærlig talt ikke hva som kommer til å skje når det starter opp igjen. Noen ser dette som en gylden anledning til å forandre på de tingene som ikke fungerer så godt i dagens samfunn. Det er mange av oss som har begynt å reflektere over eget reisemønster. Akkurat dette med reiser har de fleste restriksjoner. Og på tross av at NSB eller Vy, nå begynner å starte flere avganger så kommer vår måte å reise kollektivt på, ha forandret seg. Vi har stilt noen nye spørsmål og reflektert over egen sikkerhet.

Popgruppen Cardigan har en sang som heter ”Erase and rewind”, det vil si spole tilbake og slett. For mange av oss har disse refleksjonene over eget liv gitt oss anledning til å se hva som ikke lenger er så viktig for oss. Noe av det jeg har kan jeg kvitte meg med. Jeg trenger rett og slett ikke så mange ting. De materielle objektene har mistet en del av sin sjarm. Det er på en måte ikke en ny bil eller nye skor som er vesentlig i denne tiden. Konsumsjonsmønsteret er blitt veldig annerledes for mange av oss.

Jeg tror at en pause fra kjøpepresset har vært viktig. Og jeg håper og tror at et mer bevisst konsumsjonsmønster kommer til å bli gjeldene på den andre siden av den her krisen, når ventetiden er over!

Å feire hverandre

Vi står sammen om dette. Vi er alle rammet, alle er vi påvirket. På tross av at det ikke er så enkelt å oppleve det fysiske fellesskapet så er det utrolig hva folk har fått til på tross av fysisk avstand. Italia ble raskt hardt rammet. Og vi bevitnet alle sammen den vakre hendelsen når mennesker begynte å synge sanger på balkongene. Behovet for fellesskap og tilhørighet var tilstede, og emosjonelle italienerne fikk det til. De gav uttrykk for følelsene de hadde innabords og sang det ut. Et vakkert øyeblikk!

Her i Norge har vi begynt å klappe. Vi klapper for helsearbeiderne og vi klapper for alle de som holder hjulene i gang. Vi uttrykker takknemlighet til de som tørr å trosse den usynlige trusselen. Vi vet at de risikerer noe, og vi ønsker å vise at vi heier på dem, at vi setter pris på det de gjør. Vi setter pris på alle de som ordner innkjøp for andre og gjør små ting i hverdagen og som gjør at ting sklir litt lettere. Vi har behov for dette nå, behov for at ting skal gå «smooth» uten altfor mye smerte og lidelse. Og vi heier på alle som får dette til!



Personlig opplevde jeg en fantastisk ting i går – jeg var med på bursdag! En venn av meg som hadde gledet seg veldig til å bli 40 år hadde klart å arrangere en bursdagsfeiring. Det vil si han hadde satt pappa på jobben med å arrangere et Zoom møte og invitere alle som skulle være med. Jeg som ikke kjenner ham så godt var litt usikker på hvordan dette skulle bli. Men så logget vi oss på kl 16, og der dukket det opp mennesker fra alle deler av landet og til og med Sverige. Alt i alt var 20 pålogget pluss barn, og alle deltok i feiringen som varte i mer enn 2 timer. Og det var ikke bare min venn som vi feiret uten også hverandre, vi som turte å være med på et litt spesielt opplegg og vi som formidlet sang, musikk og dikt til ære for vår venn.

Vi trenger å feire hverandre, trenger å vise at vi bryr oss. Samfunnsforsker Olav Elgvin skriver i Klassekampen 18. april, «Men tvers igjennom krisen kan det likevel virke som et mer utbredt mønstre at vi tenker på hverandre, ikke bare på oss selv». Det å høre sammen er viktig i alle kriser. Alle sliter med egen hverdag, og vi trenger det lille godordet, den lille påminnelsen om at vi er alrighte mennesker. Vi trenger å feire hverandre for at vi alle gjør det vi kan for å komme over det som akkurat nå oppleves som litt tungt og vanskelig.

De nære ting

I den situasjonen vi befinner oss i så har hverdagen for de fleste av oss endt opp i hjemmet. Vi har hjemmekontor, hjemmeskole, hjemmelunsj med mere. Vi har rett og slett blitt knyttet til hjemmet på en enn sterkere måte enn hva vi har vært før. Dette gjør at de nære ting får en ny betydning.

Vi er i hjemmet og vi må forholde oss til hjemmet på en litt ny måte. For mange har dette innebåret at de har startet å rydde i skuffer og skap. Andre har tatt det hele enda lenger og har begynt å pusse opp, male stuen og byttet ut gamle møbler som ikke lenger er så hyggelige.

Uansett hvordan man har reagert på denne situasjonen så har «de nære ting» fått en ny betydning. Noen av oss har begynt å kjøpe blomster for å dekorere og for å skape hygge i hjemmet. Andre har ønsket å gjøre hjemmet sitt litt hyggeligere, litt penere og litt mer behagelig å være i. Det er tross alt her vi skal befinne oss de neste 3 måneder muligens.


Men det er ikke kun tingene i hjemmet som er viktig, det er også hvordan vi har det. Hvordan paret har det sammen, eller hvordan du som lever alene har det med deg selv. Å ta vare på relasjoner, å gi litt støtte og varme er blitt viktig. Gjennom å bekrefte de du bor sammen med så styrker du de bånd som hjelper for å komme over denne spesielle situasjonen.


Personlig så har jeg begynt å ta på kona mer enn hva jeg pleier. Den fysiske bekreftelsen har vært viktig for meg. Båndene som binder oss sammen som mennesker er viktig. De er ekstra utfordret når vi ikke har anledning til å møtes ute, på restaurant, på trening eller over en kopp kaffe. Men vi blir bevisst på dem. De nære ting teller! De er limet i vår tilværelse.

Husk på å gi dine nære og dine kjære varme og omsorg, det er den viktigste gaven vi kan gi hverandre i denne tid.

Liv – død -liv

Covid-19 er et virus som forlater få av oss uberørt. Det er et virus som rammer mange. Det er et virus som etterlater mennesker med vanskelige sykdomssymptomer. Og det er dessverre også et virus som leder til død. Dødeligheten er kanskje lav i forhold til andre sykdommer, men det er store og katastrofale tall for mange land.

Det er vanskelig å forhold seg til alle dødstallene som refereres på nyhetene. Det blir på en måte abstrakt for oss. Hvis man kjenner noen som har dødt er det selvfølgelig annerledes. I mange land er dette en virkelighet som treffer veldig mange. Døden blir her påtagelig, og den influerer det som skjer.


Personlig synes jeg at det er forferdelig at mennesker opplever kampen mellom liv og død alene, uten tilsyn fra familie og venner. Dette gjør meg trist, og det gjør selvfølgelig mange mennesker over hele kloden trist.


Nå befinner vi oss i påsketiden, en høytid som handler om dette med død – liv – død. Påskemysteriet med Guds sønn som døde og på tredje dagen igjen oppstod fra de døde. Det er et dypt mysterie for de som tror på symbolikken her. Sjelen overlever det fysiske livet.

I disse dager kan en slik religiøs eller åndelig tolkning av sjelens reise inngi trøst. Sjelen blir frigitt etter at den fysiske kroppen har sluttet å fungere. Det er selvfølgelig ikke alle som har en slik tro. Mange tenker at nå har viruset stanset livssyklusen til et menneske gjennom en tilfeldig smittesituasjon.

Jeg tror på sjelens reise, og jeg tror på at hvert liv har en hensikt. Kan ikke si at denne innsikt gir meg støtte i tiden vi er inne i akkurat nå. Situasjonen er litt for alvorlig for å kunne gi noen særlig lindring. Tanken på liv og på død er en tøff øvelse for oss alle. Ingen ønsker at mennesker man er glad i skal dø. Vi vil helst at alle skal leve så lenge som mulig.

Samtidig er døden en naturlig slutt for alle liv, Vi lever og vi dør – ingenting er så naturlig som det.

Fra jord er vi kommet til jord skal vi vende tilbake. Kretsløpet er der, naturens kretsløp. Det vi kjenner så godt og som vi kanskje i slike vanskelige tider, burde sette mer lit til. Livet blir født, frodes og svinner hen. Det er en naturlig veksling. Vi kan ikke holde fast ved livet for alltid.


Sorgen over tapt liv er min egen. Ingen kan styre over min sorg, den eier jeg.

Men det som skjer for veldig, veldig mange mennesker er forferdelig. Jeg håper at vi klarer å bevare respekten for liv og respekten for individet, i denne spesielle tid.

Digitalisering

En ting som har tvunget seg frem i denne koronakrisen er hvor avhengig vi er av digital kommunikasjon. Meldinger på Facebook, på Whats App, Twitter er noe mange av oss har brukt tiden til i det siste. I tillegg så ha vi tatt i bruk videooverføring for å kunne ha kontakt med kollegaer, samarbeidspartnere med flere. Den digitale virkeligheten er blitt nødvendig for mange av oss. Det er selvfølgelig positivt at vi lærer oss å benytte oss av digitale verktøy, informasjonskanaler og apper. Samtidig er det også noe litt skummelt over det hele.

De fleste av oss lengter etter det analoge, og fremfor alt etter virkelig fysisk kontakt. Vi lengter etter det som innebærer å virkelig være menneske, å danse, å klemme og å ta på hverandre. Vi merker at den digitale virkeligheten ikke er nok. Den gir oss ikke nok. Den er rett og slett litt kald, faktabasert og i bunn og grunn litt lite menneskelig.

Jeg er ikke en av de som tror at vi må bevege oss vekk fra det digitale samfunn. Jeg er faktisk en av de som tror at vi kommer til å benytte oss av flere og mer avanserte applikasjoner og digitale system. Og dette er ikke noe problem for meg. Men når myndighetene ønsker å benytte seg av apper, av flere og flere sikkerhetstiltak hvor de ønsker å registrerer, hvor vi er, hva vi spiser med mer, så blir jeg skeptisk. Ikke nødvendigvis skeptisk for at jeg tror at de har en dårlig intensjon med tiltakene. Men skeptisk fordi vi blir tvunget inn i systemer som ligner mer og mer på de digitale, det hele blir kaldt, statistisk og det invaderer min personlige frihet.

Det vi vet i forhold til COVID-19 viruset, hvordan den spres og hva slags symptomer man har, er faktisk at vi ikke vet. Myndighetene vet ikke hvordan dette viruset oppfører seg, og de vet heller ikke hvordan man beskytter seg mot det på en god måte annet enn å ikke komme i kontakt med det. Kontrolltiltak blir derfor ikke nødvendigvis hensiktsmessige.

Digitalisering av mange samfunnsfunksjoner kan være nyttig og lurt. Men vi mennesker trenger også andre ingredienser i våre liv. Latter, glede og kjærlighet er de viktigste av disse. Det er de vi virkelig trenger ved denne tid. Myndighetene bør derfor være forsiktige med å tvinge på oss tiltak som gjør at vi mister den individuelle friheten og spontaniteten.

Tilbake til normalen?

Det er nok mange som har lyst på at livet skal gå tilbake til normalen. Et liv uten sosialt samvær er en problematisk tilværelse for mange av oss. Ja, vi snakker med naboen over gjerdet, ja vi snakker med fjerne slektninger på telefon, men det er ikke helt det samme som å leve et vanlig liv, med kafébesøk, buss, tog og impulsive besøk til gode venner. Nå følger livet spesielle regler, koronaregler hvis man så vil, som begrenser tilværelsen.

Mange av oss prøver å forestille oss at krisen kommer til å ta slutt snart. Men kommer vi til å oppleve «normalen»? Kommer livet vårt å gå tilbake til noe vi er godt kjent med, som inngir trygghet og som følger rammer som vi er godt vant med? Jeg tror ikke det. Antallet smittede i USA er snart opp i 140 000 og Afrika har enda ikke blitt rammet av korona viruset. Uansett hvordan dette kommer til å gå så blir den økonomiske virkeligheten annerledes. Normalen kommer ikke til å være der. Altfor mange land kommer til å være sterkt påvirket av det som har skjedd.

Det er mulig at Norge ikke kommer til å være blant de land som er verst rammet av pandemien. Det er mulig at vi kommer til å sette fart på de økonomiske hjulene etter det at sanksjoner og restriksjoner er opphevet. Det er fullt mulig at det kommer til å skje, men hvordan forholder vi oss til resten av verden?

Noen land kommer til å ha store problemer økonomisk. Andre land kommer til å ha andre problemer som for eksempel at råvarer har tatt slutt. Utfordringene kommer til å være store. Gjenoppbyggingen av en god infrastruktur kommer til å kreve sitt. Nå vet vi på en måte hva som ikke fungerer. Hvordan vil vi ha det?

Dette er et stort spørsmål. Et spørsmål som mange av oss kommer til å stille oss de nærmeste 3-4 månedene. Hvordan ønsker vi at det skal være? Hvordan skal vårt samfunn se ut?

Jeg trekker ingen konklusjoner. Dette må vi gjøre i fellesskap. Vi må finne ut av hvordan det nye Norge, hvordan det nye samfunnet, skal komme til å se ut.

Fordi det gamle samfunnet er blitt rammet av en pandemi, og pandemien har revet opp store sår. Oppfinnsomhet, digitale plattformer og demokratiske løsninger kommer til å prege tiden etter pandemien. Det blir et samfunn som fortsatt er tuftet på gode verdier –det setter vi vårt lit til!

Forfatteren Arundhati Roy skriver om normaliteten som ikke kommer tilbake til India igjen.

Vitnesbyrd

Det er viktig å huske på hva vi opplever i denne spesielle tiden. Den kinesiske forfatteren Yan Lianke er professor ved Hong Kong University of Science and Technology, og poengterer hvor viktig det er med kollektiv hukommelse. «Hukommelsen er erindringenes jordsmonn – det som sørger for at de vokser og sprer seg. Det som fundamentalt skiller mennesker fra dyr eller planter er evnen til å huske».

Erfaringene vi gjør oss i denne tid er dyrkjøpte. Det er innsikter i hvordan det er å leve i en periode av krise. Det er følelser av frustrasjon, mismot, angst, sinne og fortvilelse. Men det er selvfølgelig opplevelsen av positive følelser, av pågangsmot og av oppfinnsomhet.

Det er en viktig tid vi gjennomlever, og det er viktig å huske de erfaringer vi gjør oss i denne tiden. Vi må ta vare på innsiktene våre for de kan vi få god bruk for når vi kommer ut på den andre siden av krisen. Vi er alle viktige, og alles erfaringer er viktige.

«Bear witness», sier man gjerne i en kristen sammenheng. Vitne om hans (Jesus) gode handlinger. Eller det kan være å bære vitnemål om herrens herlighet. I en kristen tradisjon er det viktig å vitne om disse tingene. Nå er det en litt annen tid vi befinner oss i. Vi befinner oss i en tid som ikke er spekket med mirakler, men hvor det er vesentlig å ta dag for dag, og å prøve å overleve. Det er ikke en tid for overdrivelser, men en tid for innsikt, - å lære av det vi opplever.

Alles vitnesbyrd teller med. Vi står i en felles opplevelse. Kanskje i en enda sterkere setting en noen gang før. Vi har alle sammen en tilværelse som ligner på vår nestes. En tilværelse som er preget av forsiktighet, sikkerhet, og av en vilje til å overleve. Følelsene danser opp og ned, frem og tilbake.

Det er vanskelig å omdanne følelseslivet og opplevelsene av levd liv til gode erfaringer. Men de trenger selvfølgelig ikke å være gode, også de dårlige opplevelsene teller med. Vi må huske, det er gjennom å huske som vi kan danne oss erfaringer. For det trenger vi. Vi trenger å oppleve hva som ikke er greit. Vi trenger å oppleve hva som ikke er greit i forhold til hva skjer, slik at vi kan poengtere dette når krisen er over.

Her og nå finnes ikke noen gitte svar. Alt er opp til vurdering. Jeg gjør slik, naboen min gjør slik, og søstera min gjør slik. Vi har alle ulike strategier. Alle har vi ulike måter å forholde oss til krisen. Men i dette livet, i denne strømmen av hverdager som kommer og går, så gjør vi oss også noen erfaringer – og det er viktig. Erfaringene er viktig, for det er gjennom dem at vi kan bygge et nytt samfunn.

Jeg tror ikke at vi kommer tilbake til det gamle samfunnet. Jeg tror at vi er nødt til å finne opp samfunnet på ny. Det er ikke fordi at jeg er pessimist, eller defaitist, men det er fordi at jeg tror at det er så pass mye som blir borte. Og det er også fordi at jeg tror at vi etter krisen kommer til å innse at visse av de tingene vi har holdt på med tidligere ikke er noen vits med. De fyller ingen funksjon lenger. De har vist seg å ikke være så betydningsfulle i våre liv lenger.

Derfor er ditt og mitt vitnesbyrd viktig. Vi betyr noe, vi teller, vi er med på å stake ut retningen for det nye samfunnet (kanskje det er litt tidlig enda å snakke om det «nye samfunnet», men jeg tror at det er dit vi er på vei).

Mennesker betyr noe for andre. Innsiktene vi gjør oss betyr noe for hvordan vi vi velger å leve våre fremtidige liv. Derfor er det viktig å bære vitnesbyrd om hvordan du opplever denne spesielle tiden. Erfaringer er det som bestemmer hvordan fremtiden skal bli!

Behov for kontroll

Når vi føler oss sårbare så har vi et behov for kontroll. Det er ikke så rart egentlig. Selvbevarelses instinktet slår inn, «hvordan kan jeg beskytte meg og familien». Det er et dypt liggende instinkt som går på deg at jeg skal berge livet, og i tillegg så skal jeg berge livet på de som står meg nær. Slik har det vært i alle tider. Første tegnet på det her i Norge, som i mange andre land, var hamstringen. «Vi må sikre oss nok mat». Huleboerne våkner opp og skal sikre seg at vi står oss igjennom dårlige tider. 

Det spiller ingen rolle hvor mange ganger statsministeren dukker opp på nasjonal tv og preker det motsatte, instinktet er satt i gang. Rasjonalitet fungerer ikke på et slikt instinkt, jeg vet jo at jeg ikke trenger 10 spagettipakker, men «what the fuck», jeg tar det allikevel!

Instinktet er nå en ting men det finnes også en stor porsjon av rasjonelt behov av kontroll. I Norge viste seg dette på en markant måte i forbindelse med hytteeiere. Man fikk plutselig ikke lov til å være på hytta lenger! Lokale myndigheter ønsket å sette foten ned. De ønsket kontroll over hva som skjedde i kommunen sin. Egentlig er jo ikke dette så vanskelig å skjønne. Vi er alle gitt en viss form for myndighet til å passe på ting, mennesker, organisasjon og firma. Når krisen rammer så ønsker man å skape trygghet og oversikt over den sfæren vi/jeg kan bestemme over. Det er logisk og rasjonelt at ordførere i små kommuner ønsket å beholde råderetten over helseberedskapen i sin kommune. Vi skjønner det jo egentlig.

Men dessverre, instinktet om å beskytte seg og sitt slo til igjen. Kommentarfeltene ble fylt av stygge kommentarer. «Hvorfor skal ikke jeg?», «hvorfor skal ikke vi?». Ordvekslingen og kommentarene ble stygge. Dessverre viste det seg at mange ikke klarte å se lenger enn sitt eget beskyttelses instinkt og brukte gloser som ikke passer seg i en krise. Vi er alle sårbare. Vi ønsker alle å overleve, og vi ønsker alle å ha det bra. Det finnes ingen grunn til å benytte seg av nordnorske gloser i en situasjon hvor vi alle er sårbare –det bør man holde seg for god for. Man får jo håpe at denne krisen røyker ut noen av de verste nettrollene som finnes rundt i kring. Det finnes et behov for en respektfull kommunikasjon. Det finnes et behov for å opprettholde verdighet. Det finnes et behov for å bli behandlet som et menneske av kjøtt og blod, hjerte og sinn, som fortjener en høflig tone.

Kontroll er en naturlig del av en krise.

Myndighetene utøver kontroll overfor sine innbyggere for å skape trygghet og for å få en oversikt over situasjonen. Sykehusene lager egne retningslinjer og regler(som er kontroll) for å vite hvordan de skal behandle krisen på best mulige måte. Sikkerhet og kontroll henger tett sammen. Justisministeren gikk ut i forhold til regjeringen og ønsket mer politi. Dette høres kanskje litt merkelig ut siden ingen mennesker lenger befinner seg på gatene og kriminaliteten er på vei ned. Men det gir utrykk for et ønske om mer kontroll (hvor lurt det er vet jeg ikke).

Regjeringen gikk også ut og ønsket utvidet myndighet i forbindelse med krisen. De ønsket en fullmakt til å fatte nye lover. Til å begynne med skulle den fullmakten strekke seg i laaaang tid men så våknet opposisjonen. Vi kan ikke gi fra oss all form for kontroll. Vi kan ikke gi over all makt til regjeringen, og fullmakten ble dermed også begrenset i tid.

Det er selvfølgelig viktig å ha kontroll, å ha oversikt, å ha sikkerhet ved slike anledninger. Men det er selvfølgelig alltid et spørsmål om hvem som skal ha denne kontrollen og hvor stor myndighet de skal ha i utøvelsen av sikkerhet.

Mange land har valgt andre strategier enn Norge. Mange land har valgt mer restriktive metoder. Behovet av kontroll øker selvfølgelig når koronakrisen blir mer og mer omfattende. Når mennesker dør i hopetall så er det behov for kontroll.

Myndigheter i alle land har også en plikt å formidle hvorfor de velger de skritt som de gjør overfor sine innbyggere. Dette for å skape trygghet for oss som skal følge retningslinjene, men også for at vi skal kunne tenke over hvordan disse nye sikkerhetstiltakene oppleves.

Vi lever heldigvis i et land hvor medbestemmelse, påvirkning og nærhet til valgte politikere ikke er så vanskelig. Men i for eksempel i Kina har dette vært et stort problem. Bloggere har her snakket om «overgrepene» fra statens side. Om hvordan mennesker har fått munnkurv. Om hvordan opposisjonelle stemmer er blitt stanset. Dette er en vesentlig konsekvens av kontroll. Jeg mener ikke at kritiske stemmer har problemer med å bli hørt her i landet. Men jeg mener at det er lurt å være på vakt i forhold til hva som oppleves som «greit» i forhold til sikkerhetstiltak. Når går et tiltaket over fra å inngi trygghet, begrense smittespredning mm, over til å bare være dumt, byråkratisk, lite hensiktsmessig i forhold til korona. 

Det er viktig å føle på hva kontroll gjør med oss, og hvor mye av den som vi tåler.

Sårbarhet

Utbruddet av viruset COVID-19 har vist oss hvor sårbare vi er. Jeg er en sårbar som person, og hele nasjonen er sårbar. Det spesielle med denne situasjonen har vært at det har vært umulig å vite hvordan man kan beskytte seg fra å bli smittet, bortsett fra det å vaske hendene.

Situasjonen har nå eskalert slik at mange av oss nå sitter isolert i egne hjem, leiligheter og hus. Hjemmet skaper en viss form for trygghet, men allikevel, det er sårbarheten som skinner igjennom. Det er tøft å føle på egen sårbarhet. Dette er selvfølgelig ikke noe de fleste av oss snakker så åpent om, imens andre er litt flinkere på å vise sin frykt, sin redsel, og sin bekymring.

Uansett, vi kjenner på sårbarheten alle sammen. Kommer jeg til å bli smittet? Er jeg motstandsdyktig? Hvordan takler familien dette? Har vi alt vi trenger? Hva skal til for at jeg og de mine skal være trygge?

Eksperter har kommet med mye informasjon i forhold til viruset, i forhold til smitteveier, i forhold til forhåndsregler. Allikevel føler man seg sårbar. For noen av oss har det nesten blitt en informasjon overload, dvs vi ønsket å ta inn mest mulig informasjon for å kjenne oss trygge, eller i hvert fall mindre sårbare.

Men situasjonen vi befinner oss i gjør oss alle sårbare. Og ikke bare det, men vi vet ikke heller når dette vil ta slutt. Vi kan ikke planlegge en fremtid for hvordan alt kommer til å bli når pandemien er over fordi vi ikke vet når dette blir.

Vi befinner oss med andre ord i en usikker nåtid. Kanskje det er bra og kjenne etter på egen sårbarhet. Kanskje at dette skaper en mer ydmykhet overfor hver og en av oss. Jeg er et menneske. Jeg er følsom overfor sykdommer, pandemier, virus som trenger seg inn hvor de ikke skal komme inn. Jeg er følsom og sårbar. Jeg er dødelig. Ja, jeg er jo faktisk det, mange, mange, mange har allerede dødt. 

Men fordi at man er sårbar så trenger man ikke å bli skadet, man trenger ikke å bli syk. Men det sårbare er med på å få frem det eksistensielle ved det å være menneske. Jeg er sårbar, jeg er dødelig, jeg kanskje trenger hjelp, kanskje trenger jeg omsorg, kanskje trenger jeg kjærlighet.

Vi er alle sårbare i denne situasjonen, og vi trenger alle omsorg og kjærlighet. Det er ikke så enkelt å bistå med det ved denne tid. Det er ikke så enkelt å formidle hvor glad man er i mennesker når man ikke ser dem, treffer dem. Desto viktigere er det da å sende en hilsen til alle de man er glad.

Jeg har selv tatt kontakt med mange gamle kollegaer og venner. Alle kan trenge en påskjønnelse i denne tid. Vi kan ikke være der for dem rent fysisk men vi kan formidle at vi er glad i dem.

Sårbarheten i oss selv kan lede til at vi viser at vi er glad i andre mennesker 💗💗💗

Konspirasjoner

I krisetider så opplever de aller fleste av oss frykt. Frykt er en følelse som skaper ubehag. Aldri tidligere har så mange mennesker vært så usikre i forhold til sin egen fremtid, og fremfor alt til hvordan vi stanser koronaepidemien.

Vi befinner oss med andre ord i usikre tider. Frykt skaper et ubehag, og når vi opplever ubehag har de aller fleste av oss et ønske om å finne noe eller noen å anklage for dette ubehaget.

Slik oppkommer ofte konspirasjoner. Jeg har personlig ikke noe problematisk forhold til konspirasjoner siden jeg var på et foredrag med en av Norges mest fremragende konspirasjonsforskere, John Færseth, som forklarte at konspirasjoner er når to eller flere går sammen for å forfekte et standpunkt, en visjon eller et ønske for egen vinning.

Med en slik forklaring på begrepet konspirasjon så skjønner man fort at samfunnet er svømmet over av konspirasjoner, eller med andre ord personer som vil opp og frem på andres bekostning.

I daglig tale så mener man dog oftest noe annet, man mener noe skjult, noe hemmelig, noe som gjerne skal tjene skjulte grupperinger helt enormt, og som oftest har til hensikt å skjule «sannheten» for andre mennesker.

Selvfølgelig florerer det med konspirasjoner i forhold til krisen vi opplever akkurat nå. Og det florerer også mange teorier om hvem som har «skapt» korona viruset. Jeg vil ikke påstå at alle disse konspirasjonene er feil. Det er jo mulig at noen med skjulte hensikter har gjort noe i løpet av denne krisen.

Problemet med disse teoriene er jo dog at de ikke løser problemet, de gjør oss ikke resistente mot viruset. Og til en viss grad så fører vidløftige teorier oss noen gang vekk fra handlingskraft og det å gå inn for løsninger som kan lede til noe bedre.

Å andre siden synes jeg det er bra og viktig at man setter spørsmålstegn ved hvordan stater agerer, og velger å håndtere krisen på. Det finnes det all grunn til å sette et kritisk blikk på. Det er også til tider grunn til å sette spørsmålstegn ved intensjonen bak beslutninger som man fatter «i folkets navn». Jeg tror at denne krisen kommer til å sette demokratiske rettigheter, menneskerettigheter mm i fokus.

Konspirasjonsteorier fyller en funksjon i det man ser på et fenomen eller en funksjon med et kritisk blikk. Problemet for meg blir at de ofte er altfor innviklede, og altfor teoretiske til at jeg skal kunne tro på dem. Men det er vesentlig at det finnes ulike stemmer i et samfunn.

Situasjonen nå innebærer jo ofte at man skifter mening. Vi befinner oss i en spesiell situasjon. Man tror en ting i dag og en annen ting i morgen. Donald Trump er jo som alltid et godt eksempel. Han kommer med bastante uttalelser i forhold til hvor alvorlig denne situasjonen er den ene uken, og neste uke så kommer han med en uttalelse som er helt selvmotsigende. Man kan på en måte si at har beveget seg fra konspirasjon 1, til konspirasjon 2. Andre kan mene at han endelig har lyttet til «fakta». Eller at han har innsett sakens «alvor». Jeg setter disse ordene i situasjonstegn for å vise at det vi ofte velger å kalle for fakta eller alvor som oftest ikke er gitte storheter. De er det vi gjør dem til. Og finnes det en ting denne krisen har vist oss så er det at vi ikke kan være sikre på noe.

Vi er nødt til å tilpasse oss den nye situasjonen. Det beste hadde vært hvis lederne våre hadde viset en viss form for ydmykhet. Trump er nok den statsleder som har snakket aller mest om falske nyheter, «fake news», men på tross av dette så er han kanskje også den statsleder som er aller mest bombastisk. Han vil at folk skal tro på det han sier. Og hvis det er slik at vi ikke tror på det han sier, hva da? Jo da kan det hende at han har en annen agenda en hva som vi synes er hensiktsmessig for befolkningen. Han har da med andre ord en skjult agenda – en konspirasjon.

Jeg skal ikke uttale meg om hvem av våre statsledere som har en skjult agenda eller ikke. Men jeg vil  poengtere at det er lurt å velge ledere som ikke har en skjult agenda, eller som med andre ord er ærlige. Vi får håpe og tro at de fleste av våre statsledere er ærlige, men vi vet jo ikke.

Vi befinner oss dessverre i en situasjon hvor det florer med konspirasjonsteorier. Personlig synes jeg ikke dette er en dårlig ting, men det veldig viktig å utøve skjønn. Veldig viktig å tenke seg godt om før man velger (for det gjør man faktisk) å tro på en teori.

Jeg tror at den beste måten å minske antallet med konspirasjoner i samfunnet er at våre ledere ikke lyver. Hvis våre leder snakker sant har alt færre anledning til å lete frem konspirasjoner (som selvfølgelig finnes). Godt lederskap utmerker seg gjennom ærlighet. Og jeg tror at de aller fleste statsledere er mer eller mindre ærlige. Men det er også viktig å stille de ledere som holder oss for narr, som skjuler sin agenda, og som utfører handlinger for egen vinning, til svars.

Tro ikke på alt du ser og hører, bruk skjønn, utfordre sannheten!

En øvelse i solidaritet

Min veileder nevnte at denne krisen er en øvelse i solidaritet. Jeg er så enig. Kanskje for første gangen siden annen verdenskrig så opplever store deler av verden den samme trusselen. Trusselen denne gangen er usynlig. Vi vet ikke når eller hvor den kommer til oss. Vi kan ikke se den, vi kan ikke beskytte oss mot den.

Vi sitter i samme båt, gamle og unge, fattige og rike, store og små. Vi er sammen om dette her. Noen tok det ikke inn over seg til å begynne med. Noen tenkte at dette her «det står jeg av». Jeg er frisk, rask og nesten udødelig. Jeg skal nok klare meg. Men så har det snudd for mange. Virkelighetens litt tøffe ansikt har åpenbart for de aller fleste av oss at vi er ikke alene i dette her – vi er sammen. Vi kan ikke flykte fra det. Vi kan kun forholde oss til det i fellesskap. Vi er sammen. Vi er sammen alene.

Det er veldig rart, jeg vet det. At ensomhet og fellesskap hører sammen, at situasjonen vi befinner oss er så avgjørende for at vi skal skjønne at vi tilhører et «vi». Ja, det er vi som er rammet. Ja, det er vi som skal løse dette. Det er vi som står sammen.

Merkelig, men sånn er det. I Sverige tok det ikke så lang tid før man begynte å tilby eldre mennesker handlehjelp. Man innså at det fantes mennesker som hadde større problemer med å takle krisen enn man selv hadde. Og så har initiativene flommet inn. Det er gjort den ene etter den andre gode innsatsen i fellesskapets ånd. Det er fantastisk! Vi har all grunn til å være stolte.

Man kunne nesten tro at dette er slutten på liberalismen, den ideologien som sier at individet må komme først, at det er individets egen personlige utvikling som er den viktigste til enhver pris. Ideologien som har ledd frem til en individualistisk forbrukskultur som savner motstykke i historien. Det kan se ut som om denne forbrukskulturen nå står for fall. Det kan se ut som om den utpregede feiringen av «eneren», av «den vellykkede», av den som får aller mest likes på facebook nå er over. Vi får se. Hva vi derimot vet er at dette er en øvelse i solidaritet. Vi står sammen om dette.

Forsøkene på å overbrygge de kløftene som ulike former for karanetene er ufattelig kreative. Vi vil samhandle, vi vil vise at vi bryr oss, vi vil vise solidaritet med helsearbeidere, med vaskehjelpere, med busssjåfører og med kassadamen. Vi synes at de gjør en god jobb for å holde hjulene i gang. Det er litt spesielt at det er mange lavinntektsyrker som har kommet i fokus i denne krisen. Men de trenger oppmerksomheten, de trenger å vite at vi bryr oss om dem.

Egokulturen står for fall, ja jeg mener det, men er selvfølgelig ikke sikker. Vi gikk ut av krisen fra 22. juli som en samlet nasjon hvor solidaritetsfølelsen var til å føle på. Det var vakkert. Rosene farget Norge i kjærlighetens farge. Nå har vi anledningen igjen. Vi kan legge noe av personlig gevinst bak oss, vi kan bli oppmerksomme på at fellesskapet tross alt er viktigere enn individet. Vi kan forstå at vi alle hører sammen. For det gjør vi jo tross alt.

Ta vare på hverandre.

Hvorfor en blogg akkurat nå?

Vi opplever en krise. Korona krisen er muligens det mest spesielle de flest av oss kommer til å oppleve i dette livet. Det er mye frykt og usikkerhet knyttet til denne tiden. Vi vet ikke hvordan det kommer til å gå.

Samtidig så er vi i en «transition period», det vil si i en overgangsfase. Vi er i denne krisefasen men er på vei til noe annet. Jeg er en av de som tror at samfunnet kommer til å bli forandret. Vi kommer ikke tilbake til det samme samfunnet som var.

Den kinesiske forfatteren Yan Lianke har skrevet en tekst om «å minnes». Teksten ble først publisert i ThinkChina, så i nettmagasinet Literary Hub, og er deretter oversatt til norsk og publisert i Klassekampen 28. mars. Han skriver om hvor viktig det er for alle oss som opplever dette å huske det som skjer. «La oss ikke snakke om kollektiv, nasjonal, eller etnisk hukommelse, men vår egen». Hans tanker er en inspirasjon til å drøfte ulike sider ved den her krisen.

Det er viktig å fornemme, å tolke og å føle. Vi gjør det alle sammen hele tiden. Samtidig så trenger vi å omdanne erfaringen fra dette til innsikter. Vi er på vei til et nytt samfunn. Vi trenger erfaringene for å kunne bygge samfunnet opp på en god måte.

Korona viruset sprer ikke kun frykt i sin vei. Det sprer også fellesskap, godhet og initiativ rikdom. Det er en oppblomstring som foregår foran våre øyne fra mennesker som vil andre mennesker godt. Det er viktig å huske på dette tross alt. Viktig å huske på at vi går en fremtid i møte.

Personlig så tror jeg også at vi er nødt til å gi slipp på en del ting. Vi ser hvordan en del firmaer har problemer med å overleve. Erfaringene vi gjør oss gjennom denne krisen gjør kanskje at vi med fornyet blikk og med en dypere innsikt klarer å se hva vi må gi slipp på.

Det kan hende at dette ikke blir en overgang til et nytt og skjønnere samfunn. Kanskje at påvirkningen fra krisen innebærer et hardt slag mot samfunnet og menneskene. Det får så være, men de felles erfaringen kan i hvert fall være med på å bygge opp et samfunn som er tuftet på solidaritet og vennlighet.

In Lakeech – I am another you.